Kristiansand: — Jeg har aldri opplevd en sak hvor en rådmann og politikere har presset meg hardere, sier KrFs Harald Sødal, en av dem som var skeptisk til å selge.

Hovedaktørene bak historiens største kommunale salg i Kristiansand, var rådmann Erling Valvik og toppolitikerne Bjørg Wallevik (H), Bjarne Ugland (Ap), Tore Austad (H) og Olaf Messel (den gang Frp) - sammen med innleid rådgiver Frank Berg. Messel var den eneste som hadde aksjesalg i partiprogrammet sitt. Senere ble han en av de mest kritiske til hele salget.

ARGUMENTENE.

Valvik var hovedarkitekten for salget som han hadde forberedt helt siden han i en tertialrapport i 1999 hadde fått indirekte politisk aksept for å begynne å vurdere eierstrategien i kraftverk.

13. juni 2001 overrumplet han bystyret med et forslag om å selge alle aksjene i kraftverket - en uke før bystyret skulle ha en prinsipiell debatt om de ønsket å selge eller ikke.

Han sa blant annet at Kristiansand kommune risikerte å tape syv milliarder kroner fram mot 2011 hvis det ikke ble salg. (Fædrelandsvennen 15. juni 2001)

Ettertiden har vist at det ikke stemte, kraftaksjer har nær doblet sin verdi og utbyttene er økt vesentlig.

Han sa også at det aldri ville komme noe bedre tilbud enn det som forelå fra Statkraft, fordi økt strømpris var noe budgiver Statkraft allerede tok høyde for i sitt bud. (Fædrelandsvennen 14. juni 2001)

Trondheim kraftverk, som ble solgt for fem milliarder omtrent samtidig med Agder Energi, ble det i fjor budt 10,12 milliarder kroner for.

Valvik skrev til bystyret 20. juni 2001 at ingenting tydet på at nye avgifter skulle øke strømprisen - og uansett ville disse avgiftene tilfalle staten - og ikke påvirke kraftverkene.

I dag er det innført CO2-avgift på fossil energi, en avgift som presser prisen på kraftbørsen opp. Vannkraftverkene er unntatt avgift, men får del i prisøkningen. Lønnsomheten i vannkraft har økt betydelig.

Valvik mente en periode at kraftaksjer måtte selges og pengene overføres til en stiftelse, fordi staten kunne komme til å trekke skjønnsmidler fra kommuner med for store verdier i bykassen.

Fem år etter vet vi at kommuner som sitter på kraftaksjer, ikke har blitt nevneverdig straffet av staten.

Valvik argumenterte også lenge med at det ikke ble skatt på salget. Senere kom skattekravet på flere hundre millioner kroner som en bombe.

Valvik mente også (i saksutredningen 20. juni 2001) at kommunen burde selge fordi det frie kraftmarkedet kunne gjøre eierskap mye mer risikabelt og i verste fall kunne formuen gå tapt. Ettertiden viser at de som ble sittende med sine kraftaksjer, aldri har risikert å tape sine penger.