KRISTIANSAND: — Hadde jeg ikke hatt krisesenteret, hadde jeg ikke sittet her i dag, sier en kvinne fra Kristiansand. Hun er innom Krisesenteret for å ta en kopp kaffe og fortelle siste nytt om hvordan hun har det. Klokka er 11 på formiddagen. Guri Wold, Tove Hægg Versland og Grete Bachmann er på jobb på krisesenteret. Guri, som er lederen, har vært på jobb hele natta. De har to fulle termoser med kaffe på bordet, og sitter og planlegger uka når kvinnen kommer. Alle kjenner saken hennes ut og inn.

- Gjør meg sterk

Det var jula for noen år siden at kvinnen dukket opp på krisesenteret for første gang. Da hadde ektemannen banket henne jevnlig i seks år.

— Ekteskapet var som å leve i et helvete. Jeg fikk mer vold enn mat. En gang vi var ute og kjørte, krasjet han for at han skulle hjelpe meg å dø, som han sa. Jeg har overlevd på humøret, mener hun.

Kvinnen har hatt mye trøbbel med det offentlige etter at hun forlot mannen sin for noen år siden. Hun sier at hun fortsatt er livredd for å treffe ham.

— Mange ganger har jeg sittet i telefonen med krisesenteret og sagt at nå, nå blir jeg gal. Nei, nei, vent til i morgen, svarer de. De og politiet har vært en utrolig støtte.

— Det er du som har gjort jobben, sier Tove, og de to andre nikker samtykkende.

— Det er dere som har gjort meg sterk, svarer kvinnen.

Ledige rom

Klokken er bare ti på syv når Guri begynner på jobb. På grunn av sykdom, måtte hun steppe inn fra kvelden før og ta en hvilende nattevakt i tillegg.

Det er fortsatt mørkt ute, men lyset og varmen er skrudd på fullt i det lille personalrommet på krisesenteret. Guri har smurt seg litt frokost; to knekkebrød med ost. Det er stille i etasjene over, der mishandlede og voldtatte kvinner har sitt midlertidige hjem. Noen en liten stund, noen lenge.

— Det ene barnet gråt mye og var urolig i natt, så det er mulig de sover litt lenger, forteller hun.

Det er bare tre beboere på senteret denne dagen; gjennomsnittlig er det ti overnattingsgjester hver natt. Det er sju rom på krisesenteret.

— For ikke så lenge siden hadde vi flere familier på samme rom, og i sommer var det perioder med veldig mange her. Men det går opp og ned hele året, det er ingen perioder som er mer overrepresentert, forteller Guri.

— Hva er det lengste noen har bodd her?

  • Over ett år. Det blir et boligproblem etter hvert, sier Guri.

Sjelden akutt

Hun gjør litt kontorarbeid, før hennes to kolleger kommer halv ni. Også de finner seg et par knekkebrød før de tar fatt på dagen. Det er mye som skal gjøres. Skrive brev til rådmannen, bestille nettbank, planlegge samtaler med brukere og informasjonsrunder.

— Men plutselig skjer det noe, så da må vi legge bort alle planer, sier de.

Det er imidlertid sjelden kvinner kommer akutt. Da er det gjerne på natta og ifølge med politiet.

— Til nå i år har vi hatt 68 familier, maksimalt fem av dem har kommet om natta, forteller Guri.

Oftest ringer kvinnene på forhånd, gjerne etter å ha vurdert det over lang tid.

— De fleste kommer en vanlig dag etter at mannen er gått på jobb. Det er viktig å få med seg pass og papirer og tøy og skolebøker til barna.

Klokka er ti, telefonen ringer.

— Vest-Agder Krisesenter, det er Grete? Ja, mhm. Hvordan har du det ellers?, sier Grete inn i røret. Over henne henger hylle på hylle fylt med permer og mapper. «Selvmordsproblem», «Info om tvangsekteskap», «Diverse rapporter».

Når hun er ferdig, ringer telefonen en gang til.

— Ønsker du å komme og bo her, sier hun inn i røret.

På korketavlen på kontoret henger et kort fra en tidligere beboer. «Vi har fått et nytt liv. Hver dag står solen opp for oss. Vi hadde dere som skinte for oss i de tunge stundene».

Klokka tolv går Grete i samtale med en tidligere beboer. En jobb for Grete, en livreddende hjelp for kvinnen. De to sitter lavmælt på kjøkkenet og prater.

Høy sikkerhet

En morsstemme og en barnestemme sier hadet, før de forsvinner ut jernporten noen timer.

Det hender at beboere ikke går ut i det hele tatt mens de bor på krisesenteret, fordi de er så redde for å treffe på mannen.

Krisesenteret har høy sikkerhet, alarm og strenge sikkerhetsrutiner. De har skjult adresse, men likevel vet mange som «ikke skal vite det» hvor senteret holder til.

— Det hender at det er menn som går fram og tilbake i gata utenfor her, og vi må ut og si at de må komme seg vekk, forteller Tove.

En gang har en mann prøvd å komme seg inn.

— Vi sto to stykker og dro i døra fra innsiden med sikkerhetslenken på, mens han dro fra utsiden. Det var rett før det gikk med noen fingre når vi dro døra igjen, sier Guri.

Siden har krisesenteret fått kamera ved inngangsdøren og rutiner som sier at de aldri skal åpne døra uten at de er sikre på hvem som er utenfor.

Et hjem

Kvart over tre ringer det på dørklokken. En beboer kommer hjem etter endt arbeidsdag. En halvtime senere koker hun seg litt middag, og vi får besøke henne når hun er ferdig.

Kvinnen bor på et lite rom, der hun har plass til en seng, en hylle og et lite nattbord. På nattbordet ligger en heklet duk. I en stabel ligger Det nye testamente, Bibelen og et par andre bøker. Sengen er pent redd opp.

— Jeg har bodd her i tre måneder, jeg er her på grunn av mishandling, forteller hun.

— De som jobber her er hyggelige og har forståelse for oss, sier kvinnen.

Hun jobber litt i ny og ne og er ellers «hjemme» på Krisesenteret.

— Jeg hjelper mye de andre damene som bor her og som har barn, sier kvinnen, på vei ut for å treffe en venninne.

På tv-en i fellesstua sendes en realityserie på TV Norge. Den surrer og går uten at noen ser på. Her er det nok reality fra før.

hilde.moi@fvn.no