KRISTIANSAND: — Det var et sjokk å måtte reise fra familien, som jeg tre år tidligere hadde funnet tilbake til. Jeg ble satt på et fly til Afghanistan - et land jeg ikke hadde vært i på 20 år. Det har vært en tung tid for oss alle. Heldigvis er familien nå samlet igjen, og kan se lyst på fremtiden. Vi har mye å være takknemlige for, sier Abdul Rahman Nawabi.

Abdul Rahman Nawabi er veldig takknemlig for alle ildsjelene i støttegruppa som hjalp familien hans da han selv ble utvist fra Norge. Familien Estanegzai fra Afghanistan er gjenforent på Lund. Støttegruppe har bistått familien. Foto: Torbjørn Witzøe

Halvannet år etter at afghanske Abdul Rahman Nawabi ble utvist fra Norge, er han innvilget familiegjenforening og er tilbake hos kone og fem barn på Lund. Men veien dit har vært lang.Han er utdannet bygningsingeniør i Ukraina, og hadde mest lyst til å få seg jobb og forsørge familien. Som asylsøker hadde han imidlertid ikke anledning til å ta seg arbeid, og brukte de tre årene i Norge til å ta seg av familien, lære seg språk og arbeide som frivillig.

Nå 17 år gamle Maria Mozhdah Estanegzai, også kjent fra sin rolle i Kaptein Sabeltann på NRK, skrev personlig en rekke brev til UDI og andre offentlige instanser for å få faren hjem. Foto: Torbjørn Witzøe

Hentet av politi

— Det kom som et sjokk da politiet uten forvarsel grytidlig en søndag morgen dukket opp for å hente faren vår. Han hadde riktig nok fått avslag på asylsøknaden noen måneder tidligere, men vi hadde fått forsikringer om at en utsendelse ikke kunne iverksettes før ettersendte dokumenter med nye opplysninger var blitt gjennomgått, sier den eldste datteren Maria Mozhdah (17).

Som 15-åring skrev hun på egen hånd flere brev til blant annet UDI og UNE, der hun ba om at familien ikke måtte bli skilt med tvang. Hun viste blant annet til Barnekonvensjonen som sier at barn ikke skal bli skilt fra sine foreldre mot deres vilje.

Splittet under flukten

På flukt kom familien bort fra hverandre. Faren ble anholdt på en grensestasjon i Hviterussland angivelig for at noen papirer ikke var i orden, og at han hadde penger på seg. Kona og de fem barna måtte bare reise videre. Da han etter et par år fant dem igjen i Norge, hadde de fått innvilget oppholdstillatelse.

Det var helt tilfeldig at han fikk greie på hvor familien var blitt av.

— Pappa visste ikke hvor vi var blitt av, før en bekjent av ham skrev navnet til den kjente afghanske sangerinnen «Mozhdah» i søkefeltet på Google. Fordi navnet mitt staves likt, dukket et klipp fra TV-serien om Kaptein Sabeltann opp, der jeg har hadde en rolle, sier Maria Mozhdah.

Satt på vent

— Da faren vår ble sendt ut av landet, ble livene våre satt på vent. Det var ikke lett å konsentrere seg om verken skole, venner eller fritidsaktiviteter. Heldigvis var vi ikke alene. Det var mange som hjalp oss, sier Maria Mozhdah.

Og hjelpen hun snakker om var det blant annet en støttegruppe med en kjerne av 10-12 personer som stod for. Folk meldte seg til alt fra å følge barna på fritidsaktiviteter til å skaffe juridisk rådgiving. Blant de som ønsket å hjelpe, var naboer og foreldre til barnas klassekamerater og -venninner.

— Det var vondt ikke å kunne være sammen med familien, og bare kunne snakke med barna på Skype (dataprogram som brukes til IP-telefoni, red. anm.). Det varmet å høre at så mange trådte støttende til. Vi er alle utrolig takknemlige, sier Abdul Rahman.

Familiegjenforening

Sammen med støttegruppa kom familien Estanegzai fram til at det ville være størst mulighet for at Abdul Rahman å få komme tilbake ved å søke familieinnvandring eller kanskje mer kjent som familiegjenforening. For at han i det hele tatt skulle kunne søke fra det landet han oppholdt seg i, måtte han ha en fast bostedsadresse der. Det løste seg ved at en person i støttegruppa lot ham få disponere en leilighet i Alanya i Tyrkia.

Men for å få mannen tilbake til måtte også fembarnsmor Suraya Estanegzai stå hardt på.

Suraya Estanegzai gleder seg over at ektemannen Abdul Rahman Nawabi endelig er tilbake hos henne og barna. Foto: Torbjørn Witzøe

— For å få familiegjenforening må det kunne dokumenteres en stor nok inntekt til å kunne forsørge den eller de som innvilges familiegjenforening. Jeg jobbet alt jeg kunne, noe som ikke bare var enkelt når jeg også hadde eneansvaret for fem barn, sier hun.Suraya klarte imidlertid begge deler. Hun har en 100 prosent stilling som miljøarbeider ved et asylmottak og har ved siden av arbeidet som tolk for tre forskjellig tolkefirmaer. Kveldsvakter gjorde at hun ikke fikk muligheten til å være med barna på fritidsaktiviteter så mye som hun ønsket.

— Jeg leste norske nettaviser mens jeg var i Tyrkia, og fryktet at den store flyktningstrømmen og asylinnstrammingene som regjeringen gjorde skulle gjøre det vanskeligere å få komme tilbake. Heldigvis endte det godt, sier Abdul Rahman.

Søknaden om familiegjenforening ble sendt i desember i fjor, og ble innvilget et lite halvår senere. Det var mye raskere enn det familien og støttegruppa hadde våget å håpe på.

Ragnhild Schou Lauvland har vært sentral i støttegruppa til familien. Hun mener også nærmiljøet på Nedre Lund har mye å lære av den ressurssterke, afghanske familien. Foto: Christine Gulbrandsen

Glad støttegruppe

Da politiet for halvannet år siden kom og hentet familiefaren i hjemmet deres på Lund, var det nabo Ragnhild Schou Lauvland et av barna først sprang til for å søke hjelp og trøst. Hun har hele tiden vært sentral i støttegruppa som slo ring om familien Estanegzai.

— Da familien sterkt traumatisert stod på døra vår grytidlig om morgenen etter at politiet hadde hentet Abdul, ble det klart at vi måtte hjelpe. Flere i nærmiljøet ble med, og vi fordelte oppgavene mellom oss. Jeg fikk oppgavene med å bistå familien med praktiske gjøremål i deres nye hverdag, mens Tove Trydal hadde hovedansvaret for å holde kontakt med offentlige myndigheter og søke juridisk bistand, sier Ragnhild Schou Lauvland.

Støttegruppen har også arrangert flere treff med underholdning og matservering for å samle inn penger til alt fra juridisk rådgiving for familien til at de en gang fikk reise til Tyrkia og besøke faren, som jo ikke kunne komme på besøk til dem. Før de kunne søke om familiegjenforening måtte de også betale tilbake til den norske stat hva det hadde kostet å sende Abdul ut av landet.

I fjor ble det arrangert solidaritetskveld på Lovisenlund skole til støtte for familien. Mina Estangezai bidro med sang og spilte fiolin.

Medelever engasjerte seg

Da faren ble utvist, opprettet nå 15 år gamle Elaha en Facebook-gruppe i protest mot det hun opplevde som vondt og urimelig. Medelever la til venner, og det ble et stort engasjement for saken deres.

Dagen etter at politiet kom på døra til familien på Lund, mobiliserte flere hundre elever ved Oddemarka skole og stilte på Torvet i Kristiansand med slagord og plakater. Like etter demonstrasjonen ble det imidlertid klart at det var blitt gjort et hastevedtak, og barnas far satt på første fly til Afghanistan.

— Det er flott å oppleve at så mange engasjerte seg, og støttet oss i den vanskelige tiden, sier 15-åringen.

Raskt integrert

Da Suraya kom alene til Norge med fem barn i 2009 jobbet hun hardt for å få familien raskt integrert.

Elaha ble rørt da nesten hele skolen hennes aksjonerte med plakater for å protestere mot at faren hennes skulle bli utvist fra landet. Foto: Torbjørn Witzøe

— Mamma ba oss snakke norsk til hverandre rundt middagsbordet, og hang opp lapper med norske gloser som vi måtte pugge, forteller Elaha.Som alle sine søsken har den 15-årige jenta vært aktiv i både kulturskole og idrett. Barna har blant annet spilt fotball, håndball, piano, gitar og fiolin.

— Jeg mener det er veldig viktig å bli integrert så raskt som mulig, og da er det avgjørende å beherske språk, være med i lag og foreninger og få seg arbeid. Det kan være vanskelig nok for de som har vokst opp i Norge å skaffe seg arbeid, og det gjør det ikke noe lettere om ikke behersker språket godt, sier Suraya.

Sabeltann-stjerne

Bare et år etter at de kom til Norge fikk storesøster Maria Mozhdah rollen som Ravn (Pinkys bestevenn) i TV-serien om Kaptein Sabeltann. Med kav sørlandsdialekt var det ingen som kunne gjette at jenta da bare hadde vært et år i Norge.

— En kan ikke annet enn å bli imponert over den innsatsen Suraya har gjort for å skaffe familien inntekt, og få barna til å bli raskt integrert. Hun flyktet jo selv fra et land der kvinner ikke fikk engasjere seg eller utdanne seg, og har derfor et brennende ønske om at hennes egne døtre skulle få den muligheten. Dette er virkelig en flott og ressurssterk familie, som vi alle kan lære mye av, sier Ragnhild Schou Lauvland i støttegruppa.

Abdul Rahman Nawabi fikk en varm velkomst på Kjevik. Her sammen med familien og gode venner i familiens støttegruppa i ankomsthallen. Foto: Privat

— Vi har vært heldige

Maria Mozhdah forstår at de har vært heldige, og at mange i samme situasjon verken har krefter eller ressurser til å føre den samme kampen.

— Vi har vært heldige. Dessverre er det nok mange som ikke lykkes. Vi står veldig sterkt sammen nå som en familie, og vet at vi kan kjempe mot alle mulige andre utfordringer som måtte møte oss i fremtiden, sier 17 år gamle Maria.

Moren Suraya sier det dessverre er mange andre som ufrivillig havner i samme situasjon. Ikke alle har det nettverket og den enorme støtten hennes familie fikk.

— Familiegjenforening kan være en lang og krevende prosess. Integrering, språkferdigheter og arbeid er nøkkelen for å lykkes, sier hun.

Eldstesønnen Keyhan sier det er godt å oppleve at hverdagen er blitt normal, etter mange hektiske og turbulente år. Han er glad for at familien endelig er samlet.