— Vil dere flykte videre? spør familiefaren Jawad (43) og ser på barna sine. Selv rister han på hodet. - Jeg orker ikke mer. De får prøve hvis de vil.
Familiefaren har kommet tilbake etter 12 timer på jobb. Han har fått seg en kopp te, og familien sitter på gulvet og prater med journalisten fra Norge. En middagsgryte putrer. Det er torsdag ettermiddag, deres fredagskveld.
Eldstesønnen Mohammed (19) svarer.
— Det går ikke. Vi må ha penger til menneskesmuglerne. Så lite som vi tjener er det umulig, sier han.
Så lyser han opp.
— Men hadde jeg hatt penger hadde jeg reist til Tyskland. Jeg vet om andre som har reist dit. Tyskland sender ikke folk tilbake til Afghanistan. Er du gal? Det er jo krig der. Det er bare Norge som gjør det, ser Mohammad.
Et liv på fluktMohammad har levd hele livet på flukt. Foreldrene Jawad og Sharifa ble født i 1973, og vokste opp på landsbygda utenfor Herat i Afghanistan. I et område med nesten bare sunnimuslimer, var de en minoritet som tadsjiksiske shiamuslimer.
Sønnen til en mektig landsbyhøvding skal ha krevd Sharifa til kone. Men hun og Jawad ville gifte seg. Etter trusler og voldsepisoder, giftet de seg i all hast, og rømte over grensen til Iran i 1994. Som hevn skal hennes søster ha blitt drept. På grunn av trusselsituasjonen rømte også det meste av slekten til Teheran i nabolandet.
Der fødte Sharifa sønnen Mohammad i november 1996, Mahmoud i januar 1998 og Yeganeh i september 2001. Familien fikk flyktningstatus med et såkalt Amayesh-kort, og dermed rett til opphold, skole og noen jobber i Iran.
I 2011 så familien seg nødt til å flykte videre fra Iran, og kom til slutt til Kristiansand. Her tilbrakte Mohammad ungdomstiden sin i Vågsbygd, sammen med familien.
Men staten Norge mente de ikke hadde reelt behov for beskyttelse, og 24. januar i fjor ble familien hentet om natten, og deportert til Afghanistan, derfra flyktet de videre til Teheran. Nå lever Mohammad, broren Mahmoud og faren som illegale flyktninger og arbeider ulovlig som tarmskyllere, 12 timer om dagen, seks dager i uka.Norske regler etter flyktningkonvensjonen er enkle. Har du krav på beskyttelse, så får du asyl i Norge. Trenger du ikke beskyttelse, kan familien få opphold på humanitært grunnlag, hvis det for eksempel er spesielle helseutfordringer. Og er det barn i bildet, og de har vært i landet fire år og dermed har bindinger til landet, så kan det medføre opphold. Hvis disse tre kravene ikke er til stede, skal familien tilbake til landet de kom fra, og gi plass til folk som trenger det. Men selv om reglene synes enkle, er virkeligheten alltid mer kompleks. For hva er beskyttelsesbehov? Hva er helse? Og hva er binding til Norge?
LES OGSÅ:
Har bodd i Kristiansand i 3,5 år - nå er de sendt til Afghanistan
Besøk fra Norge
Noen timer tidligere. Mohammad kommer slentrende. Skjorteflakene slenger rundt ham, som han skulle komme ned Markensgate. Han retter frem neven, og trekker frem det store gliset.
— Hey, man, velkommen til Texas, sier Mohammad.
I fjor kunne han kjenne den salte vinden når han gikk opp til musikkøving på Samsen i Kristiansand. Nå feier en tørr ørkenvind inn en vindfull gate helt sør i Teheran. Mohammad leder inn mellom nye og gamle bygg, inn i et lite nabolag. Kvinnene er dekket av slør og mørke klær. Det er fortsatt skoletid, men gatene er fulle av lekende barn.
Draperier, flagg og vimpler henger over gatene, over dører, butikker og mellom husene. Ashura-feiringen skal starte samme helgen.
— Det er ganske fint, ikke sant?, smiler han.
Vi handler litt i nærbutikken, og ringer på hjemme hos Mohammad. Søsteren Yeganeh (14) åpner porten.
— Hei, kom inn, sier hun, på bedre norsk enn broren.
Inne i et lite portrom kommer også moren ut, tydelig fornøyd med det første besøket fra Norge.
— Velkommen til oss, smiler hun bredt.
Vi stiger ned noen trappetrinn til et kjellerrom med kalken hengende fra veggene. Rommet måler 4x5 meter. Madrasser er stablet opp langs veggene. Her er ikke plass til møbler, klær eller personlige eiendeler. Så har de heller ingen, etter at de mistet alt da de måtte forlate Norge.
De vil gjerne snakke om utsendingen fra Norge. Yeganeh snakker stillferdig, med store, brune, alvorlige øyne rett imot.
— Jeg ble så stresset. Politiet banket på midt om natten, mens vi sov. Jeg tror de hadde nøkkel. Jeg fikk ikke pakket alt jeg hadde heller. Vi reiste i en stor politibil, og var i et slags fengsel før vi ble sendt ut etter to dager. Det var veldig skummelt å komme til Kabul. Jeg hadde aldri vært der. På flyplassen kom heller ikke pakken med skoene, forteller Yeganeh.
Flere aviser i Norge omtalte den brå utsendelsen. Men der slutter alle spor. De fikk bo inntil to uker et sted i Kabul, med beskjed om at at deres videre transportutgifter ville bli dekket innen 14 dager. De reiste etter to dager.
— Vi kunne ikke ta buss. Det var skummelt. Så vi fløy til Herat til min fars tante. På tv så vi folk bli drept. Det var skummelt der. Det var krig og ikke snille mennesker, forteller hun.
Ingen utdannelseMoren avbryter. Hun vil snakke om Bregneveien 7 i Vågsbygd, de hyggelige menneskene i Norge, malerkurset hun tok, og drømmene barna hadde om utdannelse. Hun konsentrerer seg for ikke å gråte.
— Yeganeh ville bli tannlege, og hadde gode karakterer. Se på henne nå? Hun går bare her hjemme, sier moren.
- Kan hun ikke gå på skole? Fra FN-hold hørte jeg alle barn hadde fått tillatelse, selv om de ikke var legale flyktninger?
— Det hørte vi også. Men det viste seg å være et fem dagers vindu for å registrere seg. Vi kom for sent, og nå er alle dører stengt for hennes utdannelse, sier Sharifa.
Mohammad har sluttet å smile. Han går heller ikke på skole. Han drev med musikk i Kristiansand, og ville bli mekaniker. I dag har han tatt fri fra jobben for å treffe journalisten fra Norge. Han forteller at han jobber sammen med faren, på en slags kjøttfabrikk. Den hjertesyke broren har samme arbeid.
Hun Erna Solberg, hvorfor sendte de oss til et fryktelig land som Afghanistan? Ser de ikke på nyhetene? Hvorfor deportere oss? Se hvordan vi har fått det. Mahmoud hadde gode karakterer, og en strålende fremtid som ingeniør, det skulle det norske samfunnet ha bruk for.
Vi bestiller en drosje, for å se fabrikken.
Det tar en drøy halvtime ut dit, i ørkenkanten av byen, forbi dyreinnhegninger og humpete småveier. Den søtlige stanken av sauetarmer og dets innhold slår imot oss når vi går inn. Faren kommer ut, og håndhilser staut. Mohammad viser oss rundt, han er kanskje litt flau, men samtidig tydelig.
— Se her, vi jobber med bæsj, sauebæsj, utbryter han. Det er dette vi lever av, nærmest skriker han med forkvalt smil.
Faren tar en tarmklyse, kniper den mellom fingrene, og tømmer innholdet ned på gulvet. Én for én blir tarmene skylt, og plassert i et stort kar. Deretter tvinnes de på en spole på et bord ved siden av.
— Vi står opp rundt 04, og begynner på jobb en time senere. Arbeidsdagen varer 12-13 timer, avhengig av hvor mye tarmer vi har fått inn, forklarer Mohammad.
Tre generasjoner
Seks dager i uka arbeider de, han, broren og faren.
— Vi får tilsvarende 2.500 norske kroner til sammen måneden. Det er ikke nok til å leve av.
Tilbake i hjemmet har Sharifa og Yeganeh satt seg i etasjen over, hos farmoren til Mohammad. Sedeghe leier et rom på rundt 30 kvadratmeter, med en kjøkkenkrok. Moren bor der med sin andre sønn, som er poliorammet, og jobber som telefonvakt på en drosjesentral. I tillegg bor hans kone der og deres sønn. Altså tre generasjoner på et lite gulv, hvor bestemor har en seng i hjørnet.Men de mistet ikke oppholdstillatelsen slik som Jawad, så moren vurderte aldri å reise med til Norge.
— Nei, det var så flott da de reiste, og et sjokk da de kom tilbake, sier Sedeghe.
De serverer brød, en slags risgrøt, potetkake med egg og salat.
Det er ettermiddag, og Mohammads bror Mahmoud på 17 år smyger inn døren, hilser, og setter seg på en stol. Det har vært en lang uke på tarmrenseriet.
Mahmoud ble hjerteoperert da han var 9 måneder, og blir ofte dårlig. Han var på sykehus for to dager siden. De har ikke fått svar på prøvene.
— Han skulle ikke jobbe så hardt, han tåler det ikke. Han kan plutselig bli sint, og leppene blir sånn lilla, sier moren, og fortsetter:
— Hun Erna Solberg, hvorfor sendte de oss til et fryktelig land som Afghanistan? Ser de ikke på nyhetene? Hvorfor deportere oss? Se hvordan vi har fått det. Mahmoud hadde gode karakterer, og en strålende fremtid som ingeniør, det skulle det norske samfunnet ha bruk for, sier moren.
- Så hvorfor ble dere ikke i Afghanistan, hvor barna har rett til skole?
— Det finnes ikke jobber som kan livnære oss. Skole er dyrt, og det er farlig for oss å bo der, svarer moren.
Senere kommer også faren hjem. Datteren Yeganeh serverer te. Tanten Neyere har også kommet. Det samme er hennes sønn Ahmad på 16. Bare den poliorammede onkel Davood er fortsatt på jobb.
Alle sitter på gulvet i stua hos bestemor. De er tydelig slitne etter en lang uke. Ingen tv summer og går. Ingen radio. Ingen datamaskin er å se.
Familien ble altså sendt tilbake til et land hvor de hadde svært lite tilhørighet, annet enn statsborgerskap og enkelte fjerne slektninger. De valgte å reise tilbake til Iran. Etter flere spørsmål om hvorfor de ikke heller ble igjen i Afghanistan, hvor de jo hører til, blir far litt oppgitt.
— Selvfølgelig hadde vi ikke reist til Iran hvis vi kunne blitt. Men.. den gamle feiden… altså de menneskene har nå større makt enn den gang, og vi risikerte å bli drept. Dessuten er det krig i landet. Og skolegang koster mye penger, noe vi ikke har. Det var ingen muligheter for meg å få jobb der, så ja, vi dro tilbake hit til Teheran. Her bor vi som illegale flyktninger, men vi lever i hvert fall, sier Jawad. - Så hvem sitt ansvar er det egentlig at dere lever som dere gjør nå?
— Det er lederne i Afghanistan, svarer Sharifa kvikt.
— Altså, dette er sammensatt, begynner Jawad. Det er dårlig styresett i Afghanistan, og dermed dårlig politi, som blant annet gjør at vi ikke var trygge, sier han.
- Men du mistet altså oppholdsbeviset ditt i 2011?
— Ja, det var uheldig. Det var en krangel, og jeg prøvde å gå imellom, og myndighetene her kan være ganske harde. Det var veldig dumt, beklager Jawad.
Afghanske flyktninger betaler rundt 1200 kroner i året for å fornye flyktningbeviset. Etter det Fædrelandsvennen forstår, skal Jawad ha prøvd å forsvare en ung gutt som kom i klammeri med vaktene, da Jawad skulle fornye kortet i juni 2011. Han skal deretter ha blitt pågrepet, mishandlet og deretter deportert til den afghanske grensen. Uten Amayesh-kortet var familien illegale flyktninger uten rett til å leie bolig, gå på skole eller jobbe. De bestemte seg for å bruke alle sparepengene på menneskesmuglere.
- Angrer du på at dere reiste til Norge?
Faren ler litt, og svarer.
— Vi ville faktisk til Tyskland, men fordi jeg har en søster i Norge, dro vi dit. Jeg skulle ønske vi heller dro til Tyskland. Vi kjenner fem andre familier herfra som dro dit. De fikk opphold, ikke vi. Tyskland sender ikke folk tilbake til Afghanistan, forklarer Jawad.
Kan ikke eie boligOm ikke Tyskland sender folk tilbake, så gjør Iran det. Rundt 950.000 afghanere har godkjent flyktningstatus i Iran. De kan ta enkelte manuelle jobber, faktisk finnes en liste med 43 godkjente yrker for dem. De kan leie bolig og kun bevege seg på egne områder.
Mellom to og tre millioner afghanere har ikke flyktningstatus. Iran bestemte at ingen etter 2001 skulle ha det, fordi Afghanistan hadde gjennomført lovlige valg.
De illegale afghanerne kan ikke eie eller leie boliger lovlig, har ikke rett på utdanning, jobb eller forsikring. Svært mange driver dagarbeid med hardt, manuelt arbeid. De risikerer daglig å bli deportert. Politiet oppsøker stadig arbeidsplasser.
— Jeg har måtte stikke av tre ganger de siste ukene, nærmest flirer Mahmoud, og forklarer:
— Første gangen gjemte jeg meg i en tønne, andre gangen i et stort kjøleskap, og den tredje gangen, ja, det var bare to uker siden, så la jeg bare på sprang ut.
Vi lever oppå hverandre, uten møbler. Takket være min mor har vi tak over hodet. Uten henne hadde vi bodd i fjøsene ute ved jobben min
Moren hysjer på sønnen.
— Vi skal ikke snakke om sånt, da skjer det, sier hun.
— Hver dag når de går på jobb, så ber jeg om at de ikke skal bli tatt.
— Det er kattens lek med musen, slår faren fast humoristisk. Latteren slår plutselig gjennom alvoret.
— Men altså, det gode er at ingen kommer til huset for å kaste oss ut. Her er vi trygge, sier han.
Det er vanskelig å forlate familien, uten et snev av håp. Vi spør Yeganeh hva hun drømmer om.
— Jeg har ingen fremtid. Jeg er glad så lenge jeg er i live, men uten utdanning har jeg ingenting.
— Men slutt å snakke sånn! Du må tro gud hjelper deg! Sier moren strengt, og ser på journalisten fra Norge:
— Hun drømmer fortsatt om Norge.
Moren selv har en drøm.
— Jeg tenker at vi er på besøk her. Da vi kom til Kabul, oppdaget jeg nøkkelen til Bregneveien 7 i veska. Den har jeg spart, og håper jeg en gang vil komme tilbake og låse meg inn igjen, ja det tror jeg på, sier hun, men vil ikke finne frem nøkkelen.I stedet finner faren frem et busskort, som han fant i en jakkelomme. Familien ler av faren som viser frem AKT-kortet. Jeg må forklare at jeg bor på Lund.
— Ah, da tar du buss 13, ikke sant? Jeg pleide å ta buss overalt, sier Mohammad.
- Men dere har i alle fall jobb?
— Ja, men tror du vi klarer oss på det? Vi lever oppå hverandre, uten møbler. Takket være min mor har vi tak over hodet. Uten henne hadde vi bodd i fjøsene ute ved jobben min. Jeg vet om andre familier som bor slik og enda verre.
Men han orker ikke flykte mer. Det får være opp til ungene. Mohammad håper å reise til Tyskland en dag, men lillebroren sier de ikke har sjanse å spare opp penger.
— Det går ikke, Mohammad. Vi har ikke en sjanse, sier Mahmoud.
Sendte ut dobbelt så mange asylsøkere
Klar for ny start i Norge