Dette synet møtte kristiansandere som var i Kvadraturen natt til 26. februar. Eksplosjonen var så kraftig at inngangsdøren til Fædrelandsvennen fløy rundt 100 meter inn i Wergelandsparken. Dette synet møtte kristiansandere som var i Kvadraturen natt til 26. februar. Eksplosjonen var så kraftig at inngangsdøren til Fædrelandsvennen fløy rundt 100 meter inn i Wergelandsparken. Foto: Arild O. Gautestad

– Var det en gal manns verk, noen som hadde et horn i sida til Fædrelandsvennen, eller lå det politiske motiv bak?

I 1972 forsvant Fædrelandsvennen ut av Kristiansand sentrum med et stort smell. I 2015 flyttet avishuset til Henrik Wergelands gate etter mer enn 40 år i "eksil" i Vågsbygd. Nå, i januar 2018, flytter avishuset videre «hjem» på torvet.

NB! Denne saken ble publisert 14. januar 2015, i forbindelse med flyttingen fra Vågsbygd til sentrum. Nå, i januar 2018, henter vi den frem igjen, i anledning at Fædrelandsvennen flytter videre fra Henrik Wergelands gate «hjem» til torvet.

En misfornøyd lærling, 40 kilo dynamitt og et avishus sto i begivenhetenes sentrum noen dager i slutten av februar 1972. Før Fædrelandsvennen ble sprengt i lufta natt til 26. februar, hadde den ligget på hjørnet av Kirkegata og Øvre torv siden 1893. Gjennom krig og fred, gjennom fete og magre tider hadde den vokst til å bli storebror blant avisene i Kristiansand.

— På det tidspunktet avisa ble sprengt, hadde vi allerede kjøpt tomt i Vågsbygd, sier tidligere sjefredaktør i Fædrelandsvennen, Egil Remi Jensen.

Skulle flytte pressa

De 170 ansatte som jobbet i Fædrelandsvennen på begynnelsen 1970-tallet, hadde relativt lite plass å boltre seg på. Trykkeriet lå i kjelleren. Redaksjon, markedsavdeling og abonnement gjorde beslag på resten av bygget.

— Det var aldri snakk om å flytte redaksjonen ut av Kvadraturen. Bare industridelen - trykkeriet og setteriet. For journalistene var nærheten til byen viktig. Bondeheimen som lå på andre siden av Kirkegata, var et sted hvor du traff tilreisende, sier Remi Jensen.

Spilte en rolle

Avisen hadde for noen år siden passert 30.000 i opplag. Den lå tett opp mot partiet Venstre i sine meninger på lederplass. En turbulent tid under andre verdenskrig hadde blitt etterfulgt av heftige diskusjoner rundt Nato, helvetesdebatten og ikke minst sedelighetsdebatten som inntraff etter at Agnar Mykle gav ut «Sangen om den røde rubin». En bok avisen kulturredaktør, Steen Benneche, mente var lovstridig.

- På det tidspunktet avisa ble sprengt, hadde vi allerede kjøpt tomt i Vågsbygd, sier tidligere sjefredaktør i Fædrelandsvennen, Egil Remi Jensen. Foto: Kjartan Bjelland

Fædrelandsvennen var en del av bybildet. Logoen på torvhjørnet hadde eksistert så lenge folk kunne huske. Helt til en februardag i 1972.

Røff tone

I sin bok «Med Fædrelandsvennen i 100 år» skriver daværende redaktør, Johannes Seland, om en 18 år gammel lærling i aksidenstrykkeriet som ikke var helt fornøyd med tingenes tilstand. Han beskriver en unggutt som var flink i jobben, brukte mye tid på trening, men som ikke klarte å takle den daglige, røffe tonen på arbeidsplassen. Lærlingen kom opp med en plan som skulle få kollegene til å tenke på andre ting enn han selv en liten stund.

Natt til 26. februar snek han seg inn i et kjellervindu han hadde latt stå åpent. Deretter plasserte han tre sprengladninger med dynamitt som han hadde stjålet fra en anleggsplass i Vågsbygd. Etter å ha tent på, syklet han i full fart mot Vesterveien. Det tok tolv minutter — så smalt det på torvet. Tre ganger. Først i kjelleren, så i redaksjonen og dernest i fotoavdelingen i den øverste etasjen.

Tilfeldig at ingen ble drept

Ingen menneskeliv gikk tapt. Ingen ble skadet. Men det kunne fort vært annerledes.

— Det hendte ikke sjelden at vi sov på jobben etter en tur på byen, sier tidligere fotograf Trygve Skramstad.

De tre faste fotografene hadde egne nøkler og tilgang på en relativt behagelig sofa i tredje etasje. Det hendte mer enn én gang at sofaen ble benyttet som seng i helgene i stedet for å ta drosje hjem.

— Jeg hadde planlagt å overnatte der denne kvelden, men en venn av meg hadde invitert til et selskap på Lund. Han hadde nettopp blitt far og ville feire. I stedet for å dra til byen etterpå, bestilte en kollega av meg drosje. Jeg husker ennå at han sto i ganga og ropte «Skal du være med, Trygve?» Hadde jeg ikke blitt med i den drosja, hadde jeg nok sovet på sofaen da det smalt, sier Skramstad.

Det er ingen hemmelighet at det sto en kurv med valium plassert på et lurt sted i redaksjonen for dem som måtte ha behov.

Røyken lå fortsatt tjukk over ruinene lørdag 27. februar 1972.

Spekulasjoner og samhold

Tiden som fulgte etter eksplosjonen er en av de mest spesielle i Fædrelandsvennens 140 år lange historie. Mens det fortsatt røk fra ruinene på torvhjørnet, kalte avisens ledelse inn til allmøte i Handelens hus lenger nede i byen. De 170 ansatte fikk beskjed om at arbeidsplassene skulle bestå og at avisen skulle ut neste dag.

Det hører med til historien at lærlingen som hadde sprengt avishuset, var til stede på dette allmøtet.

— Det møtet der var uvirkelig. Jeg tror samtlige som var til stede, var forvirra. Det gikk spekulasjoner om årsaken til eksplosjonen. Var det en gal manns verk, noen som hadde et horn i sida til Fædrelandsvennen, eller lå det politiske motiv bak? Alt ble diskutert, sier Skramstad.

Denne førstesiden var en av årsakene til at Fædrelandsvennen mottok journalistutmerkelsen "Narvesenprisen" høsten 1972. Denne avisen var på gaten tidlig mandag 28. februar, to døgn etter at avisen ble blåst til himmels.

— Vi har betalt avisa

Mye gikk tapt i smellet på Torvet. For dem som jobbet med abonnement var søndagen nervepirrende.

— Vi hadde heldigvis begynt med datalagring av abonnementsarkivet i forkant. Da vi ringte til datasentralen i Trondheim, var de allerede i gang med å skrive ut abonnementslisten, sier Marthe Sløgedal.

Hun hadde vært på fest med flere kolleger i en leilighet på Slettheia. Musikken sto så høyt på at de hverken hølte smellet eller telefonen som kom i etterkant.

— Jeg husker godt hva administrerende direktør sa til noen av oss dagen etter smellet: «Nå får vi mye å gjøre». Han tok ikke akkurat hardt i. I tiden etter eksplosjonen var det mange av abonnentene som ringte for å fortelle hvor lenge de hadde betalt for. Vi fikk mye hjelp av folk. Jeg tror ikke abonnentene våre merket at vi jobbet under spesielle omstendigheter, sier Sløgedal.

Ville skape litt kaos

Forskjellige motiver og teorier ble diskutert på forsiden av Fædrelandsvennen den 28. februar. I avisen er det også en større sak om et dynamitt-tyveri på Slettheia samt en sak med et øyenvitne som kunne gi en god beskrivelse av den antatte gjerningsmannen.

— Det var først i ettertid at vi virkelig forstod hva som hadde gått tapt i brannen. Arkivet. Bilder av personer og steder, tekster og historier. Jeg husker det eneste «arkivet» jeg hadde, lå på noen filmruller som jeg nettopp hadde tatt på en tur i Bangladesh, sier fotograf Skramstad.

To dager etter eksplosjonen tilstod lærlingen at det var han som hadde sprengt Fædrelandsvennen. Det skjedde etter et seks timer langt avhør. Da han senere møtte i retten, understreket han at han ikke hadde til hensikt å sprenge hele avishuset i stykker, bare skape litt kaos så ikke avisen kom ut på noen dager.

— Det klarte han ikke. Vi kom faktisk ut tidligere enn vanlig, minnes Egil Remi Jensen, som var redaksjonssjef da dynamittgubbene blåste avisen til himmels.

Jeg husker godt hva administrerende direktør sa til noen av oss dagen etter smellet: «Nå får vi mye å gjøre»
Allmøte på Handelens hus 27. februar 1972. Redaktør Johs. Seland forteller de rundt 170 ansatte at avisen skal ut neste dag og at de ansatte kan være trygge på å beholde jobbene. Foto: Arkivfoto

Spredd for alle vinder

Den åtte sider tynne avisen som kom ut mandag 28. februar 1972 er i all hovedsak viet eksplosjonen og konsekvensene av denne. Det er også brukt mye plass på Arbeiderpartiets fylkesårsmøte i Vest-Agder. Beslutningen i Venstres landsstyre om å gå i mot medlemskap i EF (dagens EU) er viet betydelig mindre spalteplass.

Dette var året da Venstre ble splittet under landsmøtet på Røros. Fædrelandsvennen sto på tapersiden og erklærte seg for politisk uavhengig etter at EF-avstemningen konkluderte med et hårfint «Nei».

Vinteren og våren 1972 var en fantastisk periode for folk med sans for improvisasjon og infrastruktur.

— Selv om vi var spredt for alle vinder, har vel aldri de ansatte i Fædrelandsvennen vært så nær hverandre som da.

— Det første vi gjorde var å bestille en ny presse fra USA. Deretter gikk det mindre enn én måned før vi bestemte oss for å flytte hele avishuset, redaksjonen inkludert, ut til det nye bygget på Fiskåtangen, minnes Remi Jensen.

I halvannet år, fra 26. februar 1972 til 10. oktober året etter, var Fædrelandsvennen spredt for alle vinder. Redaksjonen og annonseavdelingen lå i Handelens hus, annonsekonsulentene holdt til i Ringøengården, ekspedisjonen lå i Galleri Bi-Zs lokaler i Dronningensgate og teknisk mannskap ble innlosjert i Dagbladet Sørlandet sine lokaler. Det var for øvrig Arbeiderpartiets avis i Kristiansand som stilte utstyr til disposisjon for at Fædrelandsvennen skulle komme ut i tiden etter eksplosjonen.

— Selv om vi var spredt for alle vinder, har vel aldri de ansatte i Fædrelandsvennen vært så nær hverandre som da, sier Remi Jensen.

Medfølelse fra alle hold

Eksplosjonen i avishuset hadde ikke gått upåaktet hen i resten av landet, eller verden. Ruinene på torvhjørnet dukket opp i nyhetssendingene til britiske BBC. Når avisens medarbeidere ringte utenbys for å gjøre et intervju eller andre avtaler, ble de møtt med spørsmål i andre enden.

— Hvordan går det med dere? Alle viste medfølelse og var svært nysgjerrige på hvordan det gikk med oss. «Alle» visste plutselig at Fædrelandsvennen var en avis som holdt til i Kristiansand, sier Skramstad.

For den jevne avisleser var konsekvensen av eksplosjonen knapt merkbar. Avisen kom ut som vanlig. Samtidig som det nye avishuset ble reist i stort tempo ute på Fiskåtangen, måtte deadline og budsjetter holdes. Medarbeidere som jobbet i Fædrelandsvennen på den tiden, beskriver samholdet som sterkt og arbeidsdagene som krevende.

— Det er ingen hemmelighet at det sto en kurv med valium plassert på et lurt sted i redaksjonen for dem som måtte ha behov, sier Skramstad.

Fornøyde smil var å se da Fædrelandsvennens nye presse begynte å rulle kort tid etter at den ble installert. Foto: Arkivfoto

Fikk pressepris for bragden

Selv om arbeidspresset kunne være tøft, var det mange som mente det var en god tid. Staben på tre som jobbet med abonnement og opplag, havnet først sammen med redaksjonen på Handelens hus. Deretter fikk de lokaler på hotell Norge.

— I tredje etasje. Vi hadde det veldig moro der. Det var jo ingen som passet på oss, sier Sløgedal.

Til tross for utfordrende arbeidsforhold, vokste avisen. Da opplaget skulle registreres, viste det seg at Fædrelandsvennen var landets åttende største avis. Høsten 1972 mottok Fædrelandsvennens redaksjon «Narvesenprisen» - forgjengeren til «Den store journalistprisen» som deles ut i dag. Å få ut avis to dager etter at avishuset eksploderte, ble sett på som litt av en prestasjon.

Luksuriøst og kjedelig

Oktober 1973 flyttet hele Fædrelandsvennen inn under ett tak i Svanedamsveien 10 på Fiskåtangen. Med unntak av en liten ekspedisjon i Ynglingeforeningen i Dronningens gate, var Fædrelandsvennen plutselig borte fra bybildet.

— Det var kjempegøy å komme inn i nytt bygg. Det lille lunsjrommet i byen var byttet ut med en stor kantine. På somrene kunne vi sitte ute og spise. Det var luksus: Samtidig fikk følelsen av å jobbe på en industribedrift. Det var åpent landskap. En av kollegene mine savnet et sted å bli litt gal. Det var ikke noe sted å gjemme seg, minnes Skramstad.

— Det var fint, men kjedelig, sier Sløgedal.

Høsten 1976, drøyt fire år etter eksplosjonen, flyttet noen få av Fædrelandsvennens ansatte tilbake til torvhjørnet. De aller fleste ble værende igjen på Fiskåtangen. Foto: Arkivfoto

En slags ghettofølelse

Da redaksjonen holdt til i sentrum, samlet avisens medarbeidere seg ofte til sosiale lag etter at arbeidsdagen var ferdig.

— Plutselig kom alle i bil til jobb. Det sosiale ble aldri det samme etter at vi flyttet, sier Sløgdeal.

Men flyttingen hadde også en pris. Først i begynnelsen av 1976 - ganske nøyaktig fire år etter eksplosjonen - flyttet noen få av Fædrelandsvennens journalister inn i Torvbygget igjen. På Fiskåtangen merket man godt de få kilometrene som skilte avishuset og sentrum.

— Jeg tror det ble en slags ghettofølelse her ute. Det viktigste ble plutselig kantina. Vi merket at det ble enklere å ta en telefon i stedet for å treffe folk ansikt til ansikt. Det ble vanskeligere for folk å stikke innom. Du måtte kjøre hit eller ta buss. Det var noe som manglet. Vi var ikke «hele», sier Remi Jensen.

Fortsatte veksten

Til tross for avstanden til sentrum, fortsatte Fædrelandsvennen å vokse i opplag. Da Egil Remi Jensen og Jens Vetland overtok redaktøransvaret etter Johs. Seland i 1979, pekte alle piler oppover. På begynnelsen av 90-tallet blinket et opplag på 50.000 i det fjerne. Avisen gikk fra å være ettermiddagsavis til å bli morgenavis.

Så slo datateknologien inn for fullt.

Mange, nye kanaler

Fram til rundt 1990 hadde grafikere, journalister, annonseselgere og redaktører kunnet forholde seg til ett produkt: Papiret. I løpet av noen hektiske år utover på 90-tallet, måtte Fædrelandsvennen ta noen dristige valg. Egen tv-stasjon, medeierskap i en riksdekkende radiokanal og nyheter på nett ble en ny og viktig del av Mediehuset Fædrelandsvennen.

Enkelte av satsingene kostet mer enn det smakte. Samtidig ble det klart at nye eiere var på vei inn. Mediegiganten Schibsted hadde allerede kjøpt seg opp I Fædrelandsvennen. Nå ville den strømlinjeforme eierskapet i de store regionavisene. De lokale familiene som hadde eid Fædrelandsvennen fra starten i 1875, solgte seg ut.

Jeg tror det ble en slags ghettofølelse her ute. Det viktigste ble plutselig kantina.
Den gamle Olivetti-skrivemaskinen er en av de få tingene som ble plukket ut fra ruinhaugen på Torvet i 1972. Nå tar sjefredaktør Eivind Ljøstad maskinen med seg tilbake til byen. Foto: Reidar Kollstad

Flyttet fra torvhjørnet

Mens Facebook, bloggere, Twitter og all verdens sosiale medier gjorde sitt inntog, jobbet Fædrelandsvennen med å finne sin plass i den nye medievirkeligheten. En relativt kraftig nedbemanning i 2009 var et tydelig tegn på at tidene var endret. Opplaget hadde sunket år for år siden årtusenskiftet.

Logoen forsvant fra torvbygget. Hjørnehuset som hadde vært assosiert med avisen siden 1893, var plutselig en del av den nye kommuneadministrasjonen.

— Jeg var veldig opptatt av å få flyttet Fædrelandsvennen tilbake til sentrum da jeg begynte i avisen, sier nåværende sjefredaktør Eivind Ljøstad.

Bør ligge i sentrum

Lokalene på Fiskåtangen eies av familiene som tidligere eide Fædrelandsvennenen. Siden 2010 har mediehusets ledelse med jevne mellomrom sett etter nye lokaler i Kvadraturen.

— Hvorfor var det så viktig for deg å flytte til byen?

— Jeg mener en avis bør ligge i sentrum. Vi kommer tettere på folk. En av grunnene til at vi ikke har kantine i det nye bygget, er at journalistene skal komme seg ut og møte folk ansikt til ansikt. Det blir bedre journalistikk av det, sier Ljøstad.

Symbolsk

Det som gjorde flytteprosessen mulig, var nedleggelsen av pressa på Fiskåtangen før nyttår. Nå trykkes Fædrelandsvennen i Stavanger.

Mandag 17. august er det slutt på 42 års «eksil» på Fiskåtangen. Da åpner Fædrelandsvennen sine nye, midlertidige lokaler på hjørnet av Markens gate og Henrik Wergelandsgate. Etter planen skal Fædrelandsvennen være installert i nye permanente lokaler på Torvet i løpet av et par år.

— Jeg håper vi blir synlige og at vi kommer tettere på leserne våre. Jeg gleder meg veldig til å komme til byen, og jeg gleder meg ekstra mye til å flytte inn i de planlagte lokalene på Torvet. Det ligger noe symbolsk i å komme tilbake til Torvet, sier Ljøstad.

Smeltedigel

Det siste skriver tideligere redaktør Remi Jensen under på.

— Kvadraturen er en smeltedigel. Dit kommer folk fra hele Sørlandet. Der sitter makta og der møtes folk. Å flytte dit er mer enn noe fysisk. Det er en psykologisk affære å ta i bruk byen som avis, mener Remi Jensen.

Psykologisk effekt, nærhet til leserne, behov for mindre og mer moderne lokaler - uansett hvordan en vrir og vender på det så er Fædrelandsvennen tilbake i byen igjen. Bare noen kvartaler fra der det hele startet for 140 år siden.

Jeg håper vi blir synlige og at vi kommer tettere på leserne våre. Jeg gleder meg veldig til å komme til byen
Vis fakta ↓
FAKTA