Skipper Guttorm Guttormsen (60) fra Arendal hadde satt av to år til å krysse Atlanterhavet med den 44 fot store seilbåten Kolibri. Det hadde vært en fantastisk tur. Etappen fra Portugal til Brasil gikk som en drøm. Det samme med etappe nummer to fra Brasil til de Engelske jomfruøyene i det Karibiske hav. Fint vær, god bør og godt humør. To etapper unnagjort. Nå bar det hjemover til Europa igjen.
— Det var min fjerde tur over Atlanteren, sier skipper Guttorm Guttormsen (60) fra Arendal.
Seilt med Kong Harald
Guttormsen er velkjent i seilerkretser. Den pensjonerte politimannen har flere langseilaser bak seg. Han har også en fortid som livvakt for kong Harald og har ved flere anledninger vært mannskap for kongen under seilaser.
— Da vi la ut fra Jomfruøyene hadde vi vinden bakfra. Vi gikk for fulle seil og hadde en marsjfart på sju knop. Silkeføre, sier Guttormsen.
Med seg i båten hadde han tremenningene Erlend og Preben Guttormsen. I tillegg hadde Jan Krøger, en rutinert seilernabo fra Hisøya, fløyet over til Jomfruøyene for å mønstre på Kolibri.
Melding om uvær
Ei drøy uke etter den dramatiske seilturen sitter Guttormsen og Krøger på brygga på Hisøy og rekapitulerer hendelsen midt ute i Atlanterhavet.
— Tre-fire dager før vi skulle legge til ved Azorene fikk vi melding om at et uvær var underveis. Vi møtte et seismikkskip midt ute på havet. De hadde fått samme varsel som oss: Vind oppimot 30 knop. Det tilsvarer kuling. Det skulle vi klare, sier Guttormsen.
Kvelden 5. mai begynte det å blåse opp. Måleinstrumentene stoppet ikke på 30 knop. Vinden var sterkere enn forventet. Sjøen grovere.
- Vi tok ned alt vi hadde av seil. Det blåste 55 knop fra sørvest. Vi seilte i 20 knop uten å ha oppe et seil, sier Krøger.
Inferno
Da mørket senket seg jobbet Erling og Preben Guttormsen på dekk. Godt tjoret fast i livliner forsøkte de å manøvrere Kolibri gjennom infernoet som hadde bygget seg opp.
— De gjorde en fantastisk jobb. Ingen av dem hadde mye seilerfaring fra før, men de var godt vant på sjøen, sier Guttorm Guttormsen.
Mens tremenningene styrte skuta forsøkte skipperen å finne vei ut av uføret. Krøger holdt kontakt med kystvakten. Guttormsen sjekket været på jakt etter godt nytt.
— Vi var oppe og spurte flere ganger om de var redde, men de holdt stand, sier Krøger.
Monsterbølge
Den ville ferden fortsatte gjennom natten. Kolibri var mer enn 400 nautiske mil fra land. Det er like langt som fra Kristiansand til vestsiden av Skottland. Kolibri surfet i vill fart på de 20 meter høye bølgene mens mannskapet prøvde å kontrollere naturkreftene på best mulig vis.
På morgenkvisten mistet de kontrollen.
— På toppen av ei monsterbølge kastet båten seg rundt i vannet. Først en gang. Så en gang til. Båten gikk helt rundt.
Guttorm Guttormsen
— På toppen av ei monsterbølge kastet båten seg rundt i vannet. Først en gang. Så en gang til. Båten gikk helt rundt og hadde kjølen oppe av vannet. Jeg har aldri opplevd noe liknende, sier Guttormsen.
Sjøl ble han kastet som ei filledokke under dørken. Ribbein knakk.
- Det var foreferdelig å oppleve at jeg mistet kontroll over min egen kropp, sier Guttormsen.
Krøger, som også oppholdt seg inne i båten opplevde på et tidspunkt at han brukte taket som gulv. Båten lå opp ned i Atlanterhavet. De som var på dekk hadde også noen spesielle opplevelser.
— Han ene hadde plutselig havnet i sjøen og sett rett på propellen. Andremann opplevde på et tidspunkt å kikke rett mot dørken nedenfra. Vi har vært helt rundt, sier skipperen.
— Det verste var lydene og lukten. Bestikk som føk rundt. Eddik og diesel som blandet seg med hverandre. Mørket. Jeg kan ennå kjenne på det, sier Krøger.
Klokka var 06.00 morgenen 6. mai. Skipperen måtte fatte en beslutning. Noen få tanker fór gjennom hodet: Hvor lenge kunne han drøye før han slo alarm?
Et kvarter senere ble nødpeileren utløst. Guttormsen ringte til hovedredningssentralen på Sola. Deretter tok han en telefon til samboeren hjemme i Arendal.
— Jeg sa at alt var bra og at vi kom til å klare oss.
Lettelse
Idet øyeblikket nødpeileren ble utløst visste mannskapet én ting: Kolibri kom til å måtte seile sin egen sjø. Det var bare å håpe på det beste og vente på redningen.
— Jeg var sikker på at de ville forsøke å omdirigere et tankskip, men ble svært glad da jeg hørte at den portugisiske kystvakten skulle sende et helikopter fra Azorene, sier Krøger.
Det var han som holdt dialogen med redningsmannskapene. Det skulle gå timer før redningsmannskapene var på plass.
Det holdt på å gå galt igjen, bare en halv time før redningshelikopteret kom til stedet.
— Jeg kjente sjøen tok fatt i skuta og sendte den slingrende av gårde. Båten planet. Jeg tenkte «dette er ikke en båt som skal plane». Det tok av noe voldsomt. Vi holdt oss heldigvis på rett kjøl, forteller Guttormsen.
Glad for å forlate båten
Ti timer etter at nødpeileren ble utløst så mannskapet helikopteret fra den portugisiske «Elefantskvadronen». Krøger skulle hoppe først.
— Jeg visste mest om redningsaksjonen og hvordan det lå an. Samtidig var det viktig å vise de to mest urutinerte seilerne at det ikke var noe å være redd for, sier Krøger.
- Var du redd?
— Mest glad. Glad for å komme meg bort fra båten, sier han.
Med en sekk full av pass og skipspapirer kastet han seg i det overraskende varme vannet. Han så Kolibri forsvinne videre i stor fart, mens han la på svøm mot redningsmannen som allerede lå i vannet. Tilbake på båten forberedte nestemann seg på å hoppe. Skipper Guttormsen skulle være sistemann i vannet.
— Jeg hadde lyttet til kommunikasjonen og visste at tiden var knapp. Jeg tenkte hele tiden «hva med de andre». Livbåten til Kolibri hadde slitt seg under stormen. Helikopteret var redningen vår. De hadde drivstoff til en aksjon på 20 minutter, sier Guttormsen.
Bingokonto
Redningsaksjonen tok 30 minutter. Portugiserne hadde tynt drivstoffgrensene til det ytterste før de returnerte til Azorene.
— De kalte det «bingokontoen», sier Krøger.
Portugiserne filmet redningsaksjonen. Idet Guttorm Guttormsen blir buksert inn i helikopteret forsvinner båten, en Swan 44, ut i venstre bildekant.
— Jeg tror fortsatt båten holder seg flytende. Det er en fantastisk sterk båt, sier Guttormsen.
Alt annet uvesentlig
Seilerkameratene har sett bildene fra den portugisiske kystvakten. Det holdt å se dem en gang.
— Det var ubehagelig. Det ble for nært, sier Krøger.
I tiden som har gått etter at mannskapet på fire ble reddet fra det frådende Atlanterhavet har det kommet mange hyggelige meldinger fra seilervenner og andre kjente fra hele landet. På bryggekanten i Kolbjørnsvik har Krøger og Guttormsen rukket å gå gjennom de stormfulle timene den 6. mai.
— Det viktigste er at vi kom hjem til Gardermoen alle fire. Livet hadde vært så jævlig annerledes hvis vi bare hadde vært to eller tre. Vi kom hjem alle fire, alt annet er uvesentlig, sier Guttormsen.