LATACUNGA, ECUADOR: Etter nøye vurderinger velger narkodømte Rita Grimestad og familien nå å stå fram. De ser ikke lenger noen grunn til å være anonyme.
Grunnen til at familien så langt har valgt å ikke stå fram med navn og bilde, har vært for å skjerme barnebarna til Rita Grimestad.— Men nå kjenner alle i deres omgangskrets saken, sier sønnen Endre Ulstrup.
Ulstrup innrømmer også at de fryktet medieinteressen ville forsvinne dersom de fortsatt nektet å stå fram med navn og bilde.
— At familien nå velger å stå fram håper vi er med på å holde trykket og medienes interessen for saken oppe, sier Endre Ulstrup.
Historien bak marerittet
I dette intervjuet med Fædrelandsvennen forteller hun åpent hva som førte henne inn i marerittet.
— Jeg var så forelsket og trodde helt ærlig at pengene (om lag 600.000 kroner, red anm.) jeg sendte gikk til det han sa de skulle til, sier Grimestad.
Hun trodde hun og «kjæresten» skulle etablere et hjem i Florida.
Tirsdag ettermiddag besøkte hennes sønn Endre Ulstrup (27) og hennes søster Berit Grimestad (55) henne i fengslet Liberty Deprivation Center i byen Latacunga, som er sju mil utenfor Quito.Også Fædrelandsvennen er med. Vi får ikke ha med kamera inn i fengslet.
Les også:
Fikk vite om rettssaken dagen før
Kvikkere i humøret
Hun kommer smilende til sønnen og søsteren i besøksrommet, støttet av en vakt. Helsen er dårlig. Men hun er mye kvikkere i humøret enn hun var dagen før. Da hadde hun fått den knusende narkodommen på ti års fengsel. Under besøket hun da hadde med sønnen og søsteren sa Rita Grimestad at hun neppe ville komme hjem igjen i livet.
Dømt til ti års fengsel
Nå er holdningen snudd helt: — Jeg våknet i natt, lå og tenkte at de ikke skal knekke meg. Jeg skal hjem en gang, omså jeg er passert 60 år. Jeg kan ha mange gode år etter det også, sier hun i besøksrommet.Hun er kledd i orgasje fangedrakt. Søsteren har forsøkt å få inn nye klær til henne, men nektes det. Heller ikke norsk sjokolade går. Kun en diktbok fra datteren får hun: «En god mor», heter den.
Tårene triller når hun får den overrakt.
Slik ble hun lurt
For første gang forteller Rita Grimestad nå hvordan hun har kommet i dette marerittet, fengslet i Ecuador med en dom på ti år for smugling av narkotika.
— Det startet i 2011. Jeg var nyskilt, veldig nedfor og veldig mottakelig for påvirkning, sier hun.
Hun la ut en profil om seg selv på en chatteside. Raskt tok en mann som kalte seg Timothy Roberts kontakt, visstnok amerikansk.
— Han virker så grei. Så vi begynte å chatte i det små på nettstedet. Etter hvert ble det mer og mer, vi sendte mailer, delte bilder og brukte også Skype slik at vi kunne se hverandre, forteller hun.
Hun ble forelsket i mannen, og gledet seg hver dag til å chatte med ham.
– Vi fortalte til hverandre om livene våre og hva vi drømte om. Vi ville jo flytte sammen etter hvert, sier 51-åringen.
Skade på båtSpørsmål om penger kom etter noen måneder. Han hadde fått en skade på båten sin og trengte 8000 kroner. Dette skulle være en lystyatch som han hadde arvet, og som han ville selge for 24 millioner dollar. Pengene skulle han dele med henne. Hun tok opp sitt første forbrukslån og sendte ham pengene.
Månedene gikk, og han trengte stadig vekk penger. Og hun sendte. Et beløp var for eksempel 40.000 kroner for datteren hans som var syk.
Flere ganger var det snakk om å møtes.
– Jeg ble fortalt at han ville besøke meg. To ganger dro jeg til Kjevik for å hente ham uten at han dukket opp. Første gangen var fordi hans datter var blitt syk. Den andre gangen var fordi han hadde vært i en bilulykke og hadde havnet på sykehus, sier hun.
Sønnen holder rundt henne mens han lytter til den utrolige historien. Vi sitter på hvite plaststoler i en stort besøksrom. Vi fryser, det trekker en iskald vind gjennom rommet.
«Sykepleier» ringte
Nettopp at Timothy Roberts skulle ha havnet på sykehus gjorde at hun sendte store beløp. Blant annet ringte det en kvinne til henne og presenterte seg som sykepleier. Hun sa at han trengte penger raskt.
— Jeg ba om å få snakke med ham, men det gikk ikke, sier hun.
En av summene hun sendte var 12.000 kroner etter at en kar ved navn Georg hadde bedt om det via epost. Han skrev at Roberts trengte det fordi han måtte operere et kne.
Den største enkeltsummen hun sendte avgårde var 130.000 kroner. Disse pengene skulle gå til å løse ut dokumenter i forbindelse med et båtkjøp. Hun solgte bilen sin for å skaffe pengene. Hun fikk kvitteringen på at summen var betalt til en utenlandsk konto.
Hente dokumenter
Deretter dro hun avgårde på den skjebnesvangre turen til Ecuador.
Hensikten var at hun skulle hente disse dokumentene hun nå hadde betalt ut. Deretter skulle dokumentene bringes til London.
– Når de var overlevert til en person i London, skulle jeg få tre millioner euro tilsendt fra Frankrike. Disse pengene skulle dekke alle de 600.000 kroner jeg hadde sendt til ham. Jeg ville også bruke dem til mine barn. Deretter skulle jeg og Timothy kjøpe hus i Florida, sier hun.
Kofferten hun fikk hos en som kalte seg John Brown i Guayaquil i Ecuador, inneholdt derimot bare tullepapirer og 2,980 kilo kokain i sideveggene.
Les også:
Sørlandskvinnen: - Vi er åtte på cella
Ble arrestert
Klokken 20.30 fredag 28. februar ble hun arrestert på flyplassen Mariscal Sucre i Quito. Da hadde narkopolitiet funnet kokainen. Det skjedde etter at de hadde oppdaget at hun kun hadde vært i landet i fire dager, og ville sjekke nettopp hennes koffert.
— Jeg visste overhodet ikke om noe stoff. Da de ropte meg opp trodde jeg at jeg hadde overvekt på kofferten. Jeg hadde jo aldri meldt meg om jeg hadde visst om stoffet, sier hun og rister på hodet.
— Hvordan kunne du la deg lure på denne måten?Hun blir stille.
– Jeg var veldig forelsket og grenseløs naiv, det ser jeg jo nå.
Denne uka ble hun dømt til ti års fengsel. – Det er helt vanvittig. I hele går og i dag har tallet ti surret i hodet mitt. Men jeg kan ikke la meg knekke, jeg vil hjem til Norge en dag, sier hun.
Alltid sulten
I fengslet deler hun celle med sju andre. De får frokost klokken 8, den består av et rundstykke og noe skinke. Lunsj og middag er stort sett ris, gjerne med litt kylling.
– Det er så lite og jeg er alltid sulten, sier hun.
I noen formiddagstimer og ettermiddagstimer er celledøra åpen. Hun beskriver cellene til å være i en sirkel rundt et avlukke der det er dusj. – Men det er iskaldt og ikke mulig å bruke uten å fryse seg halv i hjel, sier hun.
Cella låses klokken 17. Der er det ingenting ut over senger, ikke tv, ikke radio. – Alt jeg har er en engelsk bibel. Ellers ligger jeg bare i senga og tenker på dem der hjemme, sier hun stille.
Bortsett fra en ettermiddag i uka er det ingenting sosialt for fangene. - Det er helt ubeskrivelig her. Jeg vil heller tilbake til det fengslet jeg var i. Der var det også ille med bråk og stank, men der var det mer å gjøre. Jeg fikk for eksempel hekle, det får jeg ikke lov til her, sier hun.
Vil ikke lære
51-åringen forteller at de har et tilbud om et spanskkurs, men hun har ikke noe lyst å lære det fordi det krever at hun kan engelsk som et utgangspunkt. Det er hun ikke spesielt flink til. Sønnen tar ordet, og mener hun bør ta kurset bare for å ha noe å gjøre.
Hun forteller om flere aggressive cellekamerater, men at hun ikke er blitt utsatt for noe vold. De er vanskelige å kommunisere med fordi de bare kan spansk.
Nå drømmer hun om dagen hun kan reise hjem til Norge igjen. – Da skal jeg aldri mer forlate Norge. Aldri, sier hun med ettertrykk.
Visitten over
I 1,5 timer får vi være sammen med henne før det kommer en vakt og sier at visitten er over en hel time før vi trodde.
Det blir klemmer og gråt til farvel.
– Vi kommer også i morgen, sier søsteren før kvinnen tar tak i vakten og støttes tilbake til cella.