Ungene sover, kona er ute. Alene – endelig! Torben Dyhr-Nielsen kjenner kriblingen i kroppen. Er rask, for om et par timer må han være ferdig. Alle spor må være borte.
Presten trekker for gardinene. Ingen må se. Hva ville folk tro hvis de vet hvem presten deres egentlig er? Han som holder gudstjenester hver helg, møter konfirmanter, døper småbarn og fører mennesker til siste hvilested.
Tenk om de visste hva han gjorde i presteboligen?
Han møtte henne første gang på videregående skole. Hun var så fin! Litt stillere enn Torben, reflekterende, lyttende. Plutselig var hun bare der.
Han har prøvd å skjule henne. Stenge Cathrine inne for godt – og vært forbannet på hun som likevel alltid finner veien ut.
Trebarnsfaren har handlet kjoler, bluser, skjørt og høyhælte sko. Så kommer de skambelagte følelsene – og alt kastes.
Teologistudentens oppdagelse
Hjemme hos mamma ligger et bilde fra 1970-tallet av en gutt med bowlerhatt, pysjamas og høyhælte sko. Torben kan ikke ha vært mer enn fem-seks år.
Han smiler.
I ungdomstiden har han egen nøkkel til Hånes kirke i Kristiansand. Rundt biljardbordet samles gjengen. Han synes jentene er spennende, samtidig som han også lar hodet gruble hvordan de er, hva de føler, tenker, om klærne de går i.
Tidlig i 20-årene flytter Torben flytter til Oslo for studere teologi.
Ved menighetsfakultetet har de en aviskrok. Han setter seg ned i den og begynner å bla i papiravisene. En artikkel om transpersoner griper ham på en måte han knapt har kjent før. Plutselig skjønner Torben sammenhengen. Hvem som bor i ham:
En mann.
En kvinne.
Et helt menneske.
Hvilken dag er det i dag?
Grus på asfalten, nakne trær. Bydelen Bogafjell i Sandnes ligger vintergrå og venter på våren 2023.
– Kom inn.
Cathrine står i døråpningen og smiler.
For dette er en Cathrine-dag, ikke en Torben-dag. Enkelte morgener våkner hun, gnir søvnen ut av øynene og kjenner etter:
Hvem er hun denne dagen? Skal Cathrine bare hive på seg en dongeribukse, skjorte eller genser og fyke på jobb som Torben?
Eller er hun den stilsikre og elegante kvinnen?
Å være transperson handler ikke om klær, men om identitet. Torben kler seg ikke ut med nylonstrømpebukse, kjole og lekre sko. Han er ikke et karneval eller dragshow, men kvinnen Cathrine – et helt menneske, helt fri!
Presten levde to liv
Hvorfor to ulike identiteter? Svaret har ingen. Heller ikke Cathrine. Og derfor slet hun i årevis med å akseptere seg selv.
Prestejobben, først i Hardanger, så i Stavanger-området, gjorde ikke saken enklere.
Da Torben giftet seg, visste ikke kona at han også var kvinne. Først fire måneder inn i ekteskapet fortalte han om Cathrine. I 2016 gikk de fra hverandre.
Livet i skjul tar en ny vending. Cathrine vil ut og fram. Torben ønsker henne velkommen.
Men kan hun være ute som seg, et vanlig menneske, uten å møte fordommer og forakt?
Tja, kanskje. Men Cathrine er usikker. Nyttårsaften for tre år siden tar hun likevel mot til seg. Venner har invitert til fest i Stavanger. Cathrine har lovet å ta bussen.
Lyden av høye hæler som treffer asfalten gir gjenklang i leilighetsblokkene på Bogafjell.
Cathrine føler seg likevel trygg i ly av mørket.
Hun stiller seg opp på bussholdeplassen og venter. En ungdomsgjeng i kjempehumør kommer hoiende til samme holdeplass. Cathrine tenker at de er mange nok til å dekke over for hverandre hvis noen ypper seg, mange nok til å le og fjase om alt, også om henne.
Hun trekker kragen på kåpen langt opp på kinnene og later som hun ikke er der.
Så merker hun noe:
Ungdommene har nok med sitt. De bryr seg ikke om henne.
Om bord i bussen blir hun sittende og lytte etter baksnakking, men hører ikke annet enn god stemning.
Vennefesten er fin. Etter midnatt tar hun toget til Sandnes. Også der er folk opptatt av helt andre ting enn henne. Hun er én av mange, et vanlig menneske.
Første tur til Kvadrat
Cathrine vil ta nye steg. En vårdag i 2020 sitter hun i bilen på parkeringsplassen utenfor Kvadrat og nistirrer mot inngangspartiet. Folk kommer og går hele tiden. Hun kikker på klokken, en halvtime er allerede gått. Frykten for at folk vil se, snakke, si stygge ting, presser henne ned i setet.
Så trekker hun pusten, strammer seg opp og går ut, går på.
Et par kommer gående mot henne. Hun antar de snart vil se og begynne å snakke om raringen i dameklær.
Men de bryr seg ikke. Har ikke blikk for henne.
Hun begynner å tenke: Kan jeg bare være én i mengden – være meg, Torben eller Cathrine? Ha et fint liv?
Hun forsetter å handle, gå på byen, ta buss og tog – ingen bryr seg. Hun tar fly til Oslo – null stress.
Forskjellene
Før handlet Torben klær til Cathrine og håpet han traff sånn noenlunde med størrelsen. Nå handler Cathrine klærne selv. De butikkansatte er vennlige og spør om de kan hjelpe. De foreslår antrekk og leter etter fine farger som står godt til henne. Cathrine elsker å shoppe. Liker å kjenne på forskjellige stoffer, prøve, feile, se, kjøpe, nyte.
Når Torben kjøper klær til seg selv, er han kvikk. Fyker inn i en rimelig herrebutikk og plukker med seg ei bukse, en skjorte og freser ut igjen.
Torben og Cathrine har flere ulikheter enn klær. Torben elsker å spille og skape musikk, lytter til moderne jazz og rocka ting. Sting er en av favorittartistene.
Hun foretrekker mer viseaktig musikk, gjerne med kvinnelige artister. Venner beskriver Catrine som noe mer mildere enn Torben. Lyttende, hjemmekjær.
Cathrine beskriver Torben som en livsglad person.
– Han er langt fra selvhøytidelig, glad i en spøk og kolossalt utadvendt. Han danser ikke på bordene, men er bare noen få skritt unna. Torben elsker oppmerksomhet og er livredd for å gå glipp av noe. Han kan ikke få nok dippedutter, og dessuten har han en skuff i hodet for unyttig kunnskap, sier Cathrine og ler.
Men 51-åringen er også mennesket som gikk på en smell i livet og var sykmeldt i nærmere ett år. Jobben som prest tok nesten knekken på ham. Stort arbeidspress, kontrasten mellom liv og død ... Han sa stopp akkurat i tide.
Torben skulle ikke tilbake.
Presten ble rekrutterer og inkluderer, blant mye annet. De siste sju årene har arbeidsstedet vært Nav.
– Når jeg snakker med arbeidssøkere, kan jeg fortelle at også jeg har sittet på deres side av bordet. Jeg vet hvordan arbeidsløshet føles – og hvordan stå utenfor et felleskap oppleves. Å være annerledes.
Da alle fikk vite
31. mars 2022.
Cathrine har forberedt seg godt. Tiden er riktig. Hun er på et godt sted i livet. Føler seg trygg og akseptert.
Posten på Linkedin-kontoen starter slik:
«Hjemme hos meg er skap til klær. Ikke til mennesker. Derfor er det på tide at jeg kommer meg ut herfra.»
Et snaut år etter har posten 138.000 visninger. Cathrine er blitt en foredragsholder, og har på kort tid fått en tydelig stemme for transpersoner i Norge.
– Jeg vil jobbe for økt forståelse for transpersoner, også inn mot arbeidslivet. Og her ligger mye av motivasjonen for at jeg fortalte om Cathrine. Men at jeg fortalte hvem jeg er, ble stort, mye større enn jeg så for meg. Dét tok fullstendig av!
For selv om Cathrine til nå utelukkende har blitt tatt imot med åpne armer, er statistikken for transpersoner langt mer alarmerende.
Ifølge Levekårsundersøkelsen «Seksuell orientering, kjønnsmangfold og levekår» har én av tre transpersoner opplevd seksuelle overgrep. Studien viser også at transpersoner har dårligere psykisk helse, blir oftere diskriminert og utsatt for vold sammenlignet med heterofile, homofile og bifile. Mer enn 30 prosent oppga at de hadde forsøkt å ta livet sitt, sammenliknet med 12 prosent av de som identifiserer seg med kjønnet vedkommende er født med.
– Statistikken er grusom og viser at gruppen trenger all støtte den kan få, sier Cathrine.
Spør, ikke gå
Hva med henne og Torben?
De vet at ikke alle kan forstå at de er samme person. De forventer heller ikke at alle og enhver skal juble over å bli kjent med begge.
Cathrine og Torben skifter på jobben. Etter avtale med ledelsen, treffer arbeidssøkere likevel bare Torben.
– En gang Cathrine var på kontoret, sa en kollega til meg:
«Jeg skulle ønske Torben var her, for han sier mer fra.»
–Så lo vi godt.
Cathrine har forståelse for at ikke alle kan eller vil akseptere.
Stikkordet er respekt.
– Vi må møte hverandre med et åpent sinn og lytte til hva den andre sier. Vi trenger ikke bli enige, men akseptere og godta forskjellige meninger.
Den hemmelige Cathrine finnes ikke lenger. Å holde henne innestengt beskrives med to ord:
Fryktelig.
Grusomt.
– Prøv å holde en vesentlig del om den du er hemmelig for alt og alle. Det gjør ikke godt, så psyken har jo fått seg en smell i ny og ne. Så blir du ... jeg vil ikke si deprimert, men en følelse av at du ikke er god nok.
Hun vil at folk skal spørre hvis de lurer. Stille spørsmål i stedet for kanskje å støte i fra.
Samtidig innser Cathrine at hennes skifte mellom mann og kvinne kan virke forvirrende for andre.
– Men sånn er jeg. Jeg har ikke behov for hormonbehandling, fikse ansiktet for mer feminine trekk, eller få større bryster. Jeg er meg, og sier: ja, takk, begge deler! Jeg er meg, et menneske som alle andre. Ikke er jeg farlig. Ikke gjør jeg noe galt.
Skuddene i Oslo
Hatet er der. Feiring av mangfold og skeiv kjærlighet ble brått revet bort av kuleregn. I fjor sommer var Cathrine i Oslo for å delta i Pride-feiringen. Natt til 25. juni ble to mennesker skutt og drept og mer enn 20 skadet i et angrep mot utestedene Per på hjørnet og London pub. Sistnevnte, et kjent samlingssted for skeive.
Cathrine var på vei dit, men hadde så såre føtter at hun heller gikk på hotellet for å slappe av. Liggende i sengen, hører hun først to enkle skudd, så en serie – som fra et maskingevær. Hun tenker at lyden må komme fra fyrverkeri – og sovner.
Dagen etter forstår hun brått alvoret. Cathrine vil ut, se sperrebåndene, politiet, vaktene, knust glass, blomsterbukettene på åstedet. Telefonen dirrer. Venner og familie trenger å vite om hun er i sikkerhet. Om hun lever.
Cathrine tar bilder. Bruker sin bakgrunn som prest til å bearbeide. For skuddene føles også som de var ment å treffe henne.
Ett ord sier alt
Hun har mange ganger tenkt på hvorfor Torben også er kvinne, men har ingen gode svar. Én ting er sikkert, uansett hva enkle måtte mene eller true med – Cathrine er en gave.
– Jeg har falt til ro. Å ha henne i livet gir meg andre perspektiver på livet. Men nå aner jeg ikke hvordan livet ville vært uten henne. Jeg har litt ekstra krydder i krydderhyllen. Torben kan komme hjem etter en kjip dag på jobben, så skifter jeg – og plutselig får jeg en gøy kveld som Cathrine.
– Beskriv deg med ett ord?
– Livsglad!
Cathrine svarer nesten før spørsmålet er ferdig stilt.
– Samfunnet var klar for Cathrine. Jeg kan være meg selv, uansett hvilken situasjon jeg er i. Er ikke livet nydelig?
Brølte for Esben Esther: Krever at Helsetilsynet snur