Nå er det vel på tide at det kommer en litt mer optimistisk og positiv blogg fra meg i forbindelse med Sprek-prosjektet. Jeg synes nok at jeg har levert fra meg noen blogger som har vært klaging og syting over alle mine skadeproblemer og over skitur som ikke ble gjennomført på grunn av redselen for å falle i bakker. Vel, jeg har riktignok fått meg en smell med brukket ribbein og angst for å gå på trynet igjen, men jeg trenger jo ikke å gnage på det hele tiden. Skaden er så godt som helt bra igjen etter over seks uker. Jeg har på grunn av dette ikke fått trent så bra og så mye som jeg hadde ønsket. I alle fall ikke styrketrening.

Og jeg klarte jo selvsagt å få til et skikkelig fall på langturen vår til Høgås. Isete trikkespor og skarp sving med stor fart førte til et fall, men ingen knekte ribbein denne gangen. Der kom det jammen litt klagesang igjen.Men så til det mer positive: Det er vår i lufta! Også her i Finsland på grensen til de indre bygder. Jeg er glad i vinter og snø — men når det begynner å nærme seg midten av mars og snøen først er borte her hjemme så kan det like godt bli vår. De siste dagene før helgen har jeg våknet til litt spinkel fuglesang. Det finnes ingen koseligere måte å våkne på, synes jeg. Jeg har tittet ut av vinduet og sannelig har det vært nesten skyfritt, 3-4 plussgrader og ingen vind. Det har vært noen fine formiddager og jeg har fått gått og småjogget noen fine turer innover noen fredelige grusveier. Det har vært oppløftende og har bidratt til mer positiv tenkning omkring den lange skituren vi snart skal ut på. Å kjenne på sola som varmer litt og oppleve at kroppen fungerer gir mange gode følelser. Kroppen fungerte faktisk såpass bra at jeg på tilbakeveien klarte å veksle mellom rask gange og jogging mellom lyktestolper. Det ble sannelig en slags intervalltrening ut av det. Fantastisk følelse - i hvert fall etterpå. Vondt, slitsomt og hardt mens det står på - men en god følelse i etterkant.

Nå får bare Hovden-tour komme

Slik er det med så mange ting her i livet - og i kveld har vi som fellestrening vært på «re-test» av tredemølleløping og staking for å se om alle disse ukene har bidratt til at vi har blitt sprekere. Det var slitsomt og hardt det også. Jeg må innrømme at jeg var veldig spent på hvordan denne testen skulle gå. Hadde mitt skademareritt satt meg mye tilbake?

Det ble en merkelig kveld, synes jeg. En veldig oppløftende og motiverende kveld. Nå må jeg passe meg for ikke å si for mye for avisen var tilstede og vil helt sikkert lage en sak på dette som dere kan lese senere. I kveld kunne jeg virkelig kjenne på samholdet mellom oss sprekdeltakere og trenere - alle de artige kommentarene oss imellom - den lille, interne konkurransen som var mellom oss om vi hadde blitt sprekere eller ikke. En flott kveld opplevde jeg.

Og ja - jeg var blitt litt sprekere på alle disse ukene. Bedre kondisjon hadde jeg fått, det ble målt på tredemøllen. Og staketesten viste også at jeg klarte å stake ca. 10 prosent lenger enn første gang.

Nå får bare Hovden-tour komme. Så får det gå som det går. Og ute er det vår. Jippi!!