Artikkelen er en del av en artikkelserie laget av Statsarkivet i Kristiansand.
MANDAL: Mange europeiske land kritiserer det norske barnevernet for maktmisbruk og overgrep. Barnevernet har vært kontroversielt gjennom hele sin historie. Norge var det første landet i verden som fikk et offentlig barnevern da samtlige av landets kommuner opprettet vergeråd fra 1900.
Her følger historien om mandalsgutten som startet sitt ungdomsliv på Waisenhuset Ebenezer.
Utvist fra barnhjemmet
Kristiansand, 15. april 1916:En 14 år gammel gutt går ombord på postbåten på vei vestover. Gutten er utvist fra barnehjemmet «Waisenhuset Ebenezer» etter at han flere ganger har rømt fra institusjonen. Gutten er fra Mandal, og han sendes nå hjem slik at vergerådet kan ta seg av saken. Med postbåten går også et brev til sorenskriveren i Mandal som var formann i vergerådet. Brevet er forfattet av forstander ved Waisenhuset, Eilif Brenne. Han skriver at gutten ikke går (...) an at have (…) lenger i Waisenhuset fordi han løber vek fra skolen og drar andre med sig og saaledes forstyrrer hele gjerningen for os.
På rømmen
Samme dag henstilte avisen Sørlandets Social-Demokrat om at bestyrelsen ved Waisenhuset måtte komme med en redegjørelse om forholdene ved institusjonen, etter at flere gutter hadde vært på rømmen. Avisen hadde fulgt guttene og deres flukt i halvannen uke. I alt var det fire gutter som rømte, og etter en del pøbelstreker jaktet nå politiet dem. De første dagene holdt de til i ei sjekte de hadde stjålet på Lund, senere stjal de brød og kål hos en kjøpmann i byen. På vei oppover mot Gill fant guttene et treløpet Drillingsgevær og fem ladde patroner . De moret seg med å skyte mot kålhodene og solgte senere geværet til soldater på Gimlemoen. Natt til fredag 7. april falt en ti år gammel Waisehusgutt ned fra ei løe på Skråstad og slo seg stygt, politiet kommer da op i bil og fakker gutterne .
Livlig fantasi
Lørdag 8. april ble det holdt styremøte på Waisenhuset. Rømlingene ble avhørt, og det ble besluttet at mandalsgutten maa Tages hjem, da man af Hensyn til de andre Barn ikke kan ha ham længer. Men dagen etter var gutten igjen paa frifot , og flere yngre gutter fulgte med.
Sørlandets Social-Demokrat fastslo at gutten fra Mandal var anføreren , og karakteriserte han som en kvik opvakt gut , men med en livlig fantasi . Etter fem nye dager på rømmen ble guttene (...) paagrepet paa hjørnet av Gyldenløves gate og Holbergs gate. Politiet fik has på gutterne, og to politikonstabler — den ene på cykel - indhentet dem. Mandalsgutten ble da satt i politiets varetektsarrest inntil han to dager etter altså ble sendt av gårde med postbåten.
Under vergerådets oppsikt
Fire år tidligere, 19. april 1912: Gutten er 10 år gammel. Han har møtt frem på Mandal sorenskriverkontor innklaget til vergerådet, fordi hans opdragelse er i en sørgelig grad forsømt . Til stede er også hans mor, sju medlemmer i Mandals vergeråd, samt ni personer fra guttens nabolag som skal opptre som vitner i saken. Moren forteller at han er hennes eneste barn. Hans far er død, og gutten bor sammen med moren og bestemoren i et hus på «Stykkene» i Mandal.
De fleste vitneprovene beskrev at det gjentatte ganger hadde «været svært spetakkel» , at gutten hadde «bannet og brukt raae og usædelige uttrykk», innbo var blitt veltet og vindusruter slått ut. Et vitne sa rett ut at hverken bedstemoren eller guttens mor har forstand til at opdra ham . Det hele endte med at vergerådet ga gutten, moren og bestemoren en alvorlig advarsel og formaning, og hvis gutten for eftertiden skulde utvise et mislig forhold måtte vergerådet trække beslutning om bortsættelse.
Moralsk fordervet
Men allerede under et nytt møte 26. mai året etter fant vergerådet nå grund til at befrykte, at gutten vil bli moralsk fordærvet, hvis han fremdeles skal vokse op i det hjem hvor han nu lever, og besluttet derfor at han likevel måtte bortsettes i en hæderlig og paalidelig familie.
Bakgrunnen var først og fremst lærerinne Syrdals vitneprov. Hun forklarte at gutten hadde vært borte fra skolen over et halvt år uten gyldig grunn, men at han i denne tid stadig hadde vært paa gaten, baade formiddag, eftermiddag og om aftenen. Han oppførte sig stygt , hadde drukket, vært full og brukte stygge ord, på en slik måte at mange foreldre i nabolaget forbød barna deres å være sammen med gutten. Om forholdene i guttens hjem forklarte hun at:
Lydige slaver
Hans mor og bedstemor var overordentlig slappe og har intet hat at si over gutten. De var liksom lydige slaver overfor ham. (...) Han er saaledes ikke undergit nogensomhelst slags opdragelse. Han gjør akkurat hvad han selv vil og har lyst til. (...) paa skolen er han snild og grei, idet han da er under en myndighet, som han har respekt for.
Etter å ha avertert etter pleiefamilie i byens aviser ble gutten bortsatt til enke Hansine Aanensen på Skogsøy en mil øst for byen, men oppholdet skulle vise seg å bli problematisk. Guttens mor kom stadig og bragte forstyrren, og ville ta gutten med til Mandal. Tilslutt måtte pleiemoren varsle vergerådet at hun ikke lenger kunne ha gutten hos sig.
Fikk du med deg denne?
Da det var offentlig prostitusjon i Kristiansand
Varetektsfengslet
I vergerådsmøte 13. november 1913 ble det besluttet at gutten burde forsøges anbragt i Waisenhuset . Og fra seinhøstes 1913 var han på institusjonen i Kristiansand i to og et halvt år, før han etter de omtalte rømningsepisodene altså ble hjemsendt til Mandal i 1916. Tilbake i Mandal bar det hele galt avsted. Den nå 15-årige gutten ble ofte observert beruset, støiende og skraalende paa gaten . Han kom flere ganger i klammeri med politiet, og viste i følge dem en svært utagerende adferd. I et tilfelle ble han i beruset tilstand bragt ind i sit hjem, men løp på ny ut paa gaten og holdt spetakkel. Han var beruset og hadde delvis revet klærne av sig . Ved et annet tilfelle hadde han slaaet ut 3-4 vindusruter og med en øks (...) slaat ut stykker av skorstenen.
8. februar 1917 ble han tatt inn til Mandal forhørsrett siktet for flere småtyverier. Han ble varetektsfengslet frem til nytt møte i vergerådet 2. mars, hvor det ble besluttet at det for ham selv vilde være gavnlig at han blir anbragt paa et skolehjem. Men v erken Bastøy, eller andre skolehjem, hadde ledig plass. Vergerådet lykkes derimot med å få sendt gutten avsted til sjøs, og 30. mars 1917 mønstret han på som dekksgutt på fullriggeren Cate i Brøvigs rederi. Mandal vergeråd bekostet nødvendig utstyr mot at dem mottok guttens hyreinntekter de seks første månedene han var til sjøs.
I slutten av april forlot skuta Kristiansand på vei mot det Amerikanske kontinentet. Turen over Atlanteren ble røff med både sykdom og dødsfall ombord, og da Cate anløp Gulfport i Mississippi, skrev kapteinen i et brev til rederiet at dekksgutten allerede ville mønstre av. Med knappe to måneders hyre i lomma trådde gutten før første gang i land i de amerikanske stater.
En eventyrer
Audnedal, våren 1976: Gutten er blitt en gammel mann, han er enkemann, nær blind, men forteller ivrig om livet som sjømann og vagabond på 1920— og 30-tallet.
Utover 1920-tallet ble han som mange andre norske sjøfolk gående uten å få seg hyre. Han ble sittende fast i Montevideo i Uruguay, og vandret flere hundre kilometer over den Søramerikanske pampasen for å forsøke å få seg hyre i Brasil. Under forbudstiden i USA mistet han alle sine identitetspapirer på Cuba, uten dem kom han seg ikke tilbake til USA, og tok derfor hyre på en spritsmugler mellom Cuba og USA, i håp og å bli tatt, og på denne måten komme inn i USA.
Han fikk senere også tilbud om å delta i menneskesmugling av kinesere til USA, men avslo. Etter en tid ble det loffing på Cuba, og en stund oppholdt han seg i slummen i Havanna hvor en hel del hyreløse skandinaviske sjøfolk hadde slått seg ned. Til slutt kom han seg over til Europa igjen, i Rotterdams havnestrøk var han kneipevert, før han tilbake i Norge giftet seg. Han og kona levde en stund som omførselshandlere. Etter krigen ble det sirkusliv på de to. Hver sommer reiste han land og strand rundt som sirkusteltmester.
De siste årene av livet tilbringer han ensom i boligen i Audnedal. Da han dør 78 år gammel uten livsarvinger, har et vanskelig, men likevel eventyrlig liv, endt sine dager.