Artikkelen er en del av en artikkelserie laget av Statsarkivet i Kristiansand.
Rundt 1840 var dette det mest «berygtede horehus som fortiden findes i byen» står det skrevet i protokollene etter rettssaken mot Anne og jentene hennes.
Gjennom de siste årene, og senest nå i høst, har Fædrelandsvennen omtalt vår tids prostitusjon i Kristiansand. Prostitusjon i denne byen er ikke noe nytt fenomen. Arkivene våre kan dokumentere virksomheten minst et par hundre år bakover i tid.
Periodevis på 1800-tallet kan det se ut til å ha vært noen titalls samtidige prostituerte i Kristiansand. Rundt 1860 hadde byen ca. 10.000 innbyggere. Grunnen til det forholdsvis høye antallet jenter som solgte seksuelle tjenester, var at Kristiansand var en garnisonsby og en sjøfartsby. Kildene viser nemlig at det store flertallet av kunder var soldater og sjømenn.
Datidas betegnelser
Prostitusjonen gikk under de mer generelle betegnelsene «lidderlighet» eller «usedelighet». Den vanlige betegnelsen for bygningen der virksomheten foregikk, var horehus. «Ruffer» og «rufferske» var mannlig og kvinnelig hallik. Hallikvirksomhet var «rufferi». En prostituert ble som regel kalt «løsaktig fruentimmer», enten kvinnen var gift eller ikke. Også «skjøge» ble brukt, særlig av kirkens representanter.
Å ha seksuell omgang ble helst omtalt som å ha «legemlig omgang» eller «bedrive utukt». Når ei jente tilbød tjenestene sine, holdt hun «sitt legeme tilfals til utukt», eller hun «lot seg beligge eller besove», «gjorde seg fordel av sin kropp» eller drev «utuktig håndverk». Hvis fullbyrdet tjeneste ble innrømmet, hadde mannen «fått sin vilje».
Politiinstruks
Allerede på 1700-tallet ble det utstedt instrukser for politiet i Kristiansand. Politiet skulle blant annet ha tilsyn med prostitusjonen i byen:
Politimesteren skal flittig efterforske, at Intet imod Ærbarhed og Skikkelighed offentlig handles eller begaaes, i Besynderlighed at ingen Hore-Huse holdes, og gjøre sit Bedste, at baade de, som dem holde, og de, som dem søge, kunne vorde eftersatte, paagrebne og for Politie-Retten fremstillede, hvor da saavel Hore-Verten som og de, som sig i saadanne Huse til Utugt lade finde, efter Sagens Beskaffenhed skulle ansees og straffes efter Loven.
Prostitusjonen foregikk ofte i hus eller vertshus, kombinert med lovlig eller ulovlig alkoholservering. De seksuelle tjenestene ble utført i horehusenes loftsrom, i kottene, skurene, i bakgården og der hvor man kunne komme til og være usett. Ofte bodde jentene i huset.
Når det var stor eller støyende virksomhet i horehusene, eller når det var fyll og hærverk, kom det gjerne klager fra naboene. Da måtte politiet gripe inn.
Hemmelig og offentlig
I norske byer var det to kategorier prostitusjon; en hemmelig og en offentlig.
De hemmelig prostituerte solgte tjenestene sine så lenge de unngikk å bli arrestert av politiet. Jentene risikerte hele tida å bli anmeldt, tiltalt og dømt, enten de solgte tjenestene sine innendørs eller ute. Hvis de fikk venerisk sykdom og ble innlagt på sykehus, kunne myndighetene på den måten få kjennskap til årsaken. Også hvis kunder ble innlagt for sykdom og forklarte årsaken, risikerte jentene å bli oppsøkt av myndighetene og avhørt.
De offentlig prostituerte hadde tillatelse til å drive virksomheten sin mot at de lot seg undersøke av lege regelmessig. Bakgrunnen var at de lokale myndighetene ønsket å hindre spredning av veneriske sykdommer. I Kristiansand og andre byer var offentlig prostitusjon tillatt en periode på 1800-tallet. «Offentlige fruentimre» ble ikke dømt hvis de ikke hadde gjort noe ulovlig utover å selge seksuelle tjenester.
Mennene i Anne Torgrimsdatters hus
Rundt 1840 visste politiet at Anne Torgrimsdatters hus var det mest beryktede horehuset i Kristiansand. Nesten hver natt var det flere mannspersoner i huset, hvor det var mye bråk.
Aktiviteten i huset førte til kjønnssykdommer. Lars Knutsen og Georg Mikael Johansen måtte legges inn til behandling på det militære sykehuset. Både de og flere andre menn innrømte å ha hatt legemlig omgang med de fire jentene i Annes hus. Noen av mennene hevdet at de var kjæreste eller forlovet med jentene og at de ikke ga dem penger.
Mennene den gang ble ikke dømt for å ha kjøpt seksuelle tjenester. Det var kvinnene som risikerte å bli tiltalt for salg.
Kvinnene
Anne Torgrimsdatter var enke og 50 år. Hun benektet å ha gjort seg skyldig i horehushold. Grunnen til at hun hadde unge kvinner i huset, var at de ikke fikk losji noe annet sted. Det var ofte mannfolk i huset, men hva de gjorde med jentene, var ikke hennes sak. Hun fikk ingen betaling av jentene, hevdet hun, de bare hjalp henne med husarbeid. Jentene hadde hun der av medlidenhet.
Thomine Marie Jensdatter, 25 år, hadde blitt helbredet for venerisk sykdom. Hun innrømte seksuell omgang med en av mennene, men hevdet at han var kjæresten hennes. Gjertrud Marie Syvertsdatter, 29 år, påstod at hun ikke hadde hatt omgang med andre enn han som hun var forlovet med. Karen Dortea Pedersdatter, 29 år, hadde ikke latt seg beligge for betaling mer enn de andre pikene, påsto hun. Nilsine Hågensdatter, 20 år, hadde ligget på sykehuset flere måneder på grunn av venerisk syke. Hun innrømte å ha hatt omgang med en som ga henne penger og annet.
De fire jentene innrømte til slutt å ha bedrevet utukt i Annes hus.
Straff
Først ble Anne og de fire jentene dømt i underretten. Dommen mot Anne lød på tre års tukthusarbeid for å ha holdt horehus. De fire jentene ble dømt til to år i tukthuset for å ha bedrevet utukt i horehus og for løsgjengeri. Dommen ble anket, men stadfestet i Høyesterett.
Tukthusbygningen i Kristiansand på 1800-tallet stod der hvor Kvadraturen skolesenter ligger i dag. Tukthuset var en arbeidsanstalt hvor de innsatte fangene fikk tildelt en bestemt arbeidsoppgave som de måtte utføre hver dag under hele oppholdet.
De fire jentene ble satt til å karde ull og spinne garn. Produktene ble deretter solgt. Jentene oppførte seg godt i tukthuset.