Kristian er ikke kjent for å gjøre noe halvveis, eller for å spare på mobbingen for den saks skyld, og målet er å få meg opp av sofaen. Tre mil der

altså, “bare sjekke formen”. Jeg går ut med godt mot og tenker at dette skal bli en fin tur.

To timer og tre mil senere: Fortvilelsen er komplett. Jeg plukker grus fra tennene og forsøker desperat å finne ut av om nummenheten fra livet og ned er av permanent art, mens jeg sleper meg opp siste lille kneika hjem. Rundt meg sykler Kristian mens han nynner på Brelett-sangen, og har ikke engang forlatt pulssone 1. Vi skriver april , den dagen telefonen ringer og jeg skjønner at jeg har blitt så inderlig backstabbet. Det kunne vel ikke sies tydeligere at kona var lei av at løfting av fjernkontrollen var et maksimum for sofagrisens treningsambisjoner. Sprek-prosjektet skulle starte opp igjen, og hennes såre rop om hjelp ble hørt. På dette tidspunktet kom Kjell inn i mitt liv — en staut, høy og mørk kjegas med etternavet Diamant Z30. Vi skriver lørdag 20. juni. Kvelden i forveien ble planen for løpet grundig gjennomgått, jeg skal ta det rolig med lav puls i Baneheia, og legge meg på hjul bak en annen syklist opp mot Strai. Rolig gjennom hovedturløypa, spare kreftene til løypas tredje del og utover. Gudskjelov skulle jeg slippe å drasse på «gnagsåret» Kristian gjennom rittet, siden han tok et velkalkulert klask i asfalten med påfølgende kragebeinsbrudd bare noen dager tidligere - hensynsfullt nok!

Men for å si det sånn , allerede på startstreken hadde min fine hvilepuls på 75 vinket farvel, og passert 100 med god margin. Med en økning til 170 på flatmark gikk resten av planen i vasken i god tid før jeg kom inn i Baneheia.

Heiagjengen min, bestående av kona, Kristian og en drøss med unger hadde knapt fått pakket ut rekvisittene sine før jeg forsvant opp i hovedturløypa. Og innen jeg var ferdig med Saga, var jeg tom for energi og full av melkesyre. Ironisk nok sto heiagjengen min der også, med piknikstoler og pølser på grillen, samt flagg, fløyter, spetakkel og påfyll av energidrikk. Jeg fikk til og med en hale av tre jenter etter meg opp resten av Sagabakken. At de var i alderen 11 til 13 år og løp forbi meg, får så være. Jeg passerte faktisk etter hvert noen syklister også, selv om jeg mistenker at noen av dem muligens bare var på vei hjem fra jobb. Noen av dem hadde i det minste startnummer på ryggen, og det var jo riktig motiverende!

Jeg endte i mål på 3:39:34, over fem minutter raskere enn min tidligere bestetid. Neste år skal jeg forbedre ytterligere, for herfra er det Kjell og jeg!

Sjekk Thomas siste treninger her: