– Dette er jo noe som skjer bare med andre. Vi forsto ikke hvordan det kunne ha pågått uten at vi hadde fått det med oss. Hvor hadde vi sviktet som foreldre?
Det er gått seks år siden kvelden da datteren på ni tuslet inn fra soverommet til stua. Med en hemmelighet hun måtte dele med mamma og pappa. En vond hemmelighet.
Hun hadde lagt seg, men ikke klart å sove den kvelden. I stedet rant tårene.
På skolen noen timer tidligere hadde læreren snakket om kropp og grenser. Om forskjellen på rett og galt. Om overgrep.
«Oi, det er dette som skjer med meg», tenkte hun.
Det var som å få en bekreftelse på noe hun hadde lurt på lenge.
– Jeg har vel alltid visst på en eller annen måte at det han utsatte meg for ikke var greit. Det var ubehagelig, og jeg sa nei til ham hver gang han gjorde tilnærminger. Jeg ville jo aldri, forteller «Linnea».
Den kvelden prøvde hun å ignorere sammenhengen mellom sine egne opplevelser og det hun hadde lært på skolen.
– Men jeg klarte ikke å la være å tenke på det. Jeg skjønte at jeg måtte snakke med mamma og pappa.
Det gjorde hun, selv om det var vanskelig å få ut ordene.
– Jeg fortalte detaljert om hva jeg hadde opplevd. Det var selvfølgelig ubehagelig. Men de trodde heldigvis på alt jeg sa.
Foreldrene leter etter ordene som best kan beskrive hvordan de opplevde datterens skildringer.
– Det var tungt. Teppet gikk ned, sier faren.
At det var en i familien som sto bak overgrepene la ekstra stein til familiens byrde:
– Vi hadde ikke noen å rette sinnet vårt mot. Ingen fiende vi kunne ta det ut på. Gjerningspersonen var jo også et offer som trengte vår omsorg og støtte.
«Linnea» forteller at overgrepene pågikk i mellom ett og to år.
– Jeg vet at det han gjorde var galt. Likevel savnet jeg ham de årene han sonet. Han var en omsorgsperson for meg.
Derfor likte hun også dårlig å gå bak ryggen hans:
– Jeg følte at jeg gjorde noe galt ved å sladre på ham.
– Jeg ville at det skulle ta slutt, men ikke at han skulle straffes.
Storebroren var mindreårig da han forgrep seg på søsteren. Han ble pålagt besøksforbud og bodde under barnevernets omsorg i tre år.
Dette var ikke et ønske fra verken «Linnea» eller foreldrene. De syntes det var vanskelig og unaturlig å splitte familien.
– Når mamma og pappa skulle være sammen med ham, måtte jeg være et annet sted. Jeg ville ikke ha det sånn.
Bare under møter i regi av hjelpeapparatet fikk hele familien treffes.
– Heldigvis fikk han lov til å være med oss den siste jula før besøksforbudet ble opphevet, sier «Linnea».
Sønnen nektet først for overgrepene, men åpnet seg for psykologen neste dag. Da ble forholdet også politianmeldt.
Foreldrene mener tilværelsen hadde blitt enklere uten anmeldelse.
– I utgangspunktet ville vi ikke anmelde. Det viktigste var å få hjelp. Slik det ble måtte familien leve i to helt separate løp. Vi ble splittet når det ville vært enklere å være sammen.
Det gjorde det utfordrende å følge opp barna. Sønnens straff ble også en straff for resten av familien.
– Vi var veldig usikre på hva vi skulle gjøre. På en måte ville det vært mye enklere for oss å være sammen, selv om det sikkert ikke hadde vært lett, det heller.
Foreldrene innrømmer at det til tider kunne være vanskelig å overholde besøksforbudet.
– Vi fikk jo lyst til å jukse innimellom. Men de var veldig tydelige i barnevernet på at det hadde fått konsekvenser. Da ville de tatt datteren vår også, sier faren.
At overgrepene ble anmeldt hadde likevel sine fordeler. Bare forhold som er politianmeldt havner hos Statens barnehus, hvor «Linnea» fikk god hjelp tidlig i prosessen.
Moren kaller tiden etter anmeldelsen for familiens månelanding:
– Alt eksploderte. Og vi sto midt i det uten å forstå hva som skjedde, hvordan vi skulle gå videre, hvor lenge det skulle pågå, hvem vi skulle snakke med, hva vi hadde krav på og hva som var forventet av oss. Det var veldig mange aktører, minimalt med informasjon og vi opplevde prosessen veldig firkantet, sier hun.
– Vi var «lost in space», supplerer faren.
Noe av det de savnet mest var én person å alltid kunne forholde seg til.
– En familiekontakt som kunne holdt i alle trådene for oss. Som kunne fortalt oss hvilke møter vi måtte gå på, hva som er neste steg i prosessen og om tidshorisonter. Vi ante ikke om vi snakket et halvt eller tre år.
De forteller om «uendelig mange møter» med blant annet Statens barnehus, advokater, politi, offentlig og privat barnevern og Abup. For å nevne noen.
– Vi fikk så mye informasjon at vi ikke klarte å ta det innover oss. Samtidig som vi egentlig hadde noe helt annet å tenke på.
En annen utfordring var at folk de møtte i ulike sammenhenger, stadig byttet roller.
– Jeg er heller ikke sikker på at aktørene snakket mye sammen, sier faren.
Foreldrene kjente ofte på at de ble sett på som utskudd i møtet med ulike tjenester.
– Unntaket var Statens barnehus. Der så de på oss som en vanlig familie også.
Familien bidrar med nyttige innspill i Kristiansand kommunes arbeid mot vold og overgrep. Bystyret vedtok i 2021 en nullvisjon på området, og en arbeidsgruppe har siden i fjor høst jobbet med en handlingsplan som skal svare på visjonen.
– Disse erfaringene er veldig viktige for at det skal bli en plan som treffer best mulig, sier prosjektleder Nina Lindland Sletten.
Handlingsplanen skal være klar til sommeren.
– Skal vi lage en plan som er noe annet enn det vi har hatt hittil, må vi snakke med de som har erfaring med systemet, og foreslå tiltak ut fra det. Det «Linnea» og familien forteller er veldig viktige bidrag inn i dette arbeidet.
I arbeidsgruppa sitter representanter fra helsetjenestene, barnehagene, skolene, PP-tjenesten, barnevernet, Statens barnehus, RVTS og altså innbyggere med erfaring.
Vanskelig å snakke om
«Linnea» har gått i terapi siden hun fortalte om overgrepene. Først hos Statens barnehus, deretter hos Abup (avdeling for barn og unges psykiske helse på Sørlandet sykehus) og Nok (Senter mot seksuelle overgrep).
– Det finnes egentlig mange tilbud, men ikke mye som passer helt for en som har opplevd overgrep. De fleste har sagt at «du burde egentlig vært et annet sted». Det er ikke tydelig hvor man kan få hjelp i kommunen om du har opplevd det jeg har, sier hun.
Noe av utfordringen kan ifølge «Linnea» være at overgrep er vanskelig å snakke om, selv for profesjonelle aktører.
– Det kan se ut som mange synes overgrep er så alvorlig at andre må ta seg av det.
Selv har hun hatt behov for å snakke mest mulig konkret om det hun ble utsatt for.
– Men jeg har opplevd at mange ikke tør eller vil gå helt inn i det. Fokuset har vært på å uttrykke følelser. Jeg er overrasket over at jeg ikke har fått samtaler som kan bidra til at jeg får bearbeidet overgrepene mer spesifikt, sier «Linnea».
Hun har hentet seg inn etter en vanskelig periode på skolen.
– Saken var til hinder for meg i starten. Jeg var mye borte da. Kroppen ble overbelastet.
Hodeverk og kvalme har også vært en del av hverdagen i mange år, men hun vet ikke om dette kan knyttes direkte til overgrepene.
Noen må være først
«Linnea» håper hennes historie kan være til nytte for andre når krisen inntreffer.
– Alle er enige om at mer åpenhet vil bidra til mindre stigma og skam, men likevel snakkes det lite om. Noen må være de første.
Samtidig ser hun at ikke alle behandler temaet med den respekten det fortjener.
– Mange kødder med det i sosiale medier. Og så henger flere seg på. Ofte blir det så flaut å snakke om at det ender i noe useriøst.
Hun håper det med tiden blir mer plass til tematikken i skolen. Seksualitetsopplegget «Uke 6» i barneskolen er etter hennes mening for lite.
– Fortsatt er dette «nei-nei-tema» i skolen. Det bør også undervises om på videregående.
Så å si ingen utover kjernefamilien er kjent med saken. Familien merket fort at overgrepene var noe de ikke kunne snakke med noen om.
– Det er så tabubelagt og sterkt forbundet med skam, sier moren.
Hun illustrerer det med en opplevelse under en medarbeidersamtale tre år etter at overgrepene ble kjent:
– Lederen min sa at han hadde trodd vi som foreldrene ville mistet omsorgen for alle barna.
Heller ikke «Linnea» har fortalt noen om det hun har vært igjennom.
– Venninnene mine vet ingen ting. Hvis jeg hadde fortalt dem om dette tror jeg ikke de ville klart å forstå at min bror egentlig er en fin fyr. De ville bare sett en overgriper.
Hun forteller om et godt søskenforhold både før og etter overgrepene.
– Jeg er ikke redd for ham, og vi har alltid vært gode venner.
«Linnea» er opptatt av at også broren trengte hjelp. Hun skulle ønske det fantes mer hjelp for unge som utsetter andre for overgrep, ikke bare straff.
– Han har slitt mye i livet sitt. Egentlig ønsket han å bli avslørt.
Trenger du noen å snakke med?
Hjelpetelefon for seksuelt misbrukte (hfsm.no): 800 57 000 (døgnåpen)
Alarmtelefonen for barn og unge: 116 111 (døgnåpen). Chat: www.116111.no
VO-linjen: 116 006 (døgnåpen). Chat: volinjen.no
Alt var idyll i familien. Så ringte det på døra.