KISANGANI: – Hei, sier Joshua French til Aftenpostens journalist.
French står plutselig foran meg i fengselets vaktrom, kortklippet og nesten skjeggløs, svært ulik bildene som er blitt offentliggjort de siste månedene.
Han gir meg et fast håndtrykk:
– Bli med inn på cellen, vi holder på å lage mat, sier han, og går med raske, spenstige skritt i forveien ut døren til den støvete, fengselsgården til den gamle, straffeanstalten fra tiden med belgisk kolonistyre.
Plassen er omgitt av murbygninger med celler. Her inne finnes ingen vakter, de fleste innsatte er storparten av tiden overlatt til seg selv inne på det avlåste området.
Noen titall menn, nordmennenes medfanger, står på grusen og betrakter oss nysgjerrig, men ikke uvennlig, mens vi går de 20-30 meterne under åpen himmel frem til celledøren.
Forbedringer
I et hjørne «hjemme» hos de dødsdømte står en gryte og putrer over et kokestativ fyrt opp med trekull. Tjostolv Moland trer inn i cellen og hilser; like kortklippet som kameraten og med stusset fippskjegg. Han kommer fra det felles sanitæranlegget og lar meg forstå at det er av heller enkel standard.
– Etter at dommen falt fikk vi omsider klippe hår og skjegg. Vi har også fått anledning til å lage vår egen mat, og det er en stor fordel, sier Moland, idet han setter seg på en plaststol ved det enkle, lille bordet og gir seg til å skjære opp ost. Mens han er opptatt med matlagingen forteller han med rolig tilfredshet om ballspill og andre sportsøvelser de to nordmennene får sine medfanger med på utendørs.
Cellen er sparsomt møblert. De to fangene har sine soveplasser på lave brisker på gulvet. Det er høyt under taket og for en som bare er innom på et kort besøk, virker ikke rommet spesielt trangt.
(Artikkelen fortsetter under bildet)
Humor på veggen
– Vi har jo fått vite at både EU og Norge har gitt klart uttrykk for at det er helt uaktuelt at dødsstraff blir iverksatt. Selvsagt er vi svært glade for EUs initiativ over kongolesiske justismyndigheter i forrige uke, sier French, den av de to som snakker mest.
«Antall dager i live etter dødsdommen:» står det skrevet på engelsk høyt på veggen, med et antall streker etter kolon og med plass til å krysse av for mange flere dager enn dem som er gått da Aftenposten slipper inn på besøk.
Også andre budskap vitner om cellebeboernes sans for humor, ikke minst galgenhumor i en svært direkte forstand: En hyssing med bøddelstikk og løkke henger på en spiker i veggen. «Early Exit» er den forklarende skriften på veggen
– Er dere prinsipielt imot dødsstraff?
– Ja! svarer French, uten å nøle.
– I alle fall i land der det ikke finnes rettssikkerhet, sier Moland ettertenksomt:
– En henrettelse av en uskyldig er jo en uopprettelig feil.
Beundrer Stanley
Som utlendinger i en kongolesisk fengselsbefolkning har de to stiftet «Expatriate Club Stanleyville Prison».
– Hvorfor bruker dere Stanleyville, det gamle, koloniale navnet på Kisangani? Er det ut fra beundring for Henry Morton Stanley, som byen opprinnelig fikk sitt navn fra?
– Ja, vi beundrer ham som oppdagelsesreisende. Selv om han som menneske jo absolutt hadde sine begrensninger, sier French om mannen som ga Belgias kong Leopold II avgjørende hjelp i å opprette det brutale og blodige kolonistyret i Fristaten Kongo.
– Men mest er det fordi Stanleyville er det navnet byen er mest kjent under, mener Moland.
Rottebesøk hver kveld
Den eksklusive klubben for utenlandske fanger har også sluppet inn en kongoleser, nemlig en medfange som vasker cellen for nordmennene.
Og på medlemslisten på veggen står også rotta Bob Kåre oppført. Ifølge Moland dukker den svære gnageren frem fra hullet sitt hver kveld.
Et av slagordene til klubben er: «Vær en mann blant menn». En liste over på veggen over handlinger som er strengt forbudt for medlemmer, omfatter kannibalisme, skaffe seg kjæreste (boyfriend), voldtekt og å høre på rumbamusikk.
Rollespill i Uganda
«Congo Veterans – The Club Fights on», lyder nok et slagord med sort skrift på de slitte, grå celleveggene.
– Hvordan kunne dere finne på å planlegge rollespill med menneskelig tragedie som bakteppe?
– Si meg, har du vært mye i Afrika?
– Nok til at jeg vet litt om hvilke lidelser befolkningen i Øst-Kongo må utholde! Er dere ikke enige i at dere har opptrådt svært smakløst?
– Nei, turen til Kongo var bare ment som research. Selve rollespillet hadde vi planlagt å gjennomføre på The Sissi Club Uganda selv om «handlingen» var lagt til Kongo. Det skulle være i samme genre som andre «eventer» som arrangeres andre steder, for eksempel «Vær James Bond i London».
– Så hva var deres tilbud? «Vær Laurent Nkunda i Rutshuru»? (Nkunda er opprørsgeneralen som i fjor jaget regjeringshæren på flukt i Øst-Kongo og som nå er fengslet i Rwanda, red.anm.)
– Nei! Rollespillet handler om en gisselsituasjon der FN-personell og en diplomat skal settes fri. Det er derfor vi har blå bereter og andre FN-effekter blant utstyret vårt i Uganda, hevder Moland og French.
Fastholder
En lett tone og åpenbart pågangsmot bidrar til å forsterke inntrykket av at de to nordmennene virkelig forholder seg til anklage og dødsdom for drap og spionasje som det rene oppspinn.
Begge fremstår som relativt sunne, veltrente og optimistiske, særlig tatt i betraktning at de har tilbrakt fire og en halv måned i fengsel og er dømt til døden.
De står fast på at de bare var på tur, at de ikke hadde med våpen og at de slett ikke har drept noen. Derimot holdt de på å bli drept selv da de ble angrepet av en væpnet bande som skjøt sjåføren deres, Abedi Kasongo, stadig ifølge Moland og French.
Og hva som faktisk skjedde den 5. mai i år, ble ikke avdekket under rettssaken som førte frem til dødsdommen: «Aktoratets bevisføring har ikke ryddet tvilen av veien», kommenterte redaktør Per Anders Madsen i Aftenposten etter hovedforhandlingen.
Samtidig er det påfallende hvor lett det kan se ut til være å finne opplysninger om Moland og French som kan bidra til å underbygge at de tilsynelatende er voldsfikserte eventyrere i en sikkerhetsbransje som omfatter alt fra vekteroppdrag til leiesoldatvirksomhet.
Avviser beskyldninger
VG kunne denne uken vise bilder fra en video der Moland og French driver hardtrening og tilsynelatende straffeeksersis med menn som på noen av bildene er nakne.
– Dette er en video som er stjålet fra oss. Opptaket dreier seg om et kurs selskapet kjørte i sikring og opptreden i pressede situasjoner, m.m. Vi filmet bare i undervisningsøyemed, for at deltagerne skulle få se seg selv og sine reaksjoner. Bildene som er vist, dreier seg om små sekvenser med rollespill, der det var om å gjøre for deltagerne å beholde fatningen under ekstrem stress. Sekvensene er ikke representative for hele opptaket, sier de to nordmennene, som under samtalen stadig understreker at Molands sikkerhetsselskap, SIG Uganda er lovlig registrert.
Uttalelser fra utlendinger til norske medier om at Moland og French skal ha deltatt i voldelige aksjoner og drap, avviser de som grunnløse.
– Vi blir bevisst svertet av folk som ønsker å ramme oss. Det er ikke alle som vil at vi skal komme levende herfra, sier Joshua French.
– Men dere har jo pleid omgang med disse menneskene i Uganda, til tross for deres tvilsomme rykte?
Moland trekker på skuldrene:
– Det finnes så mange slags skurker i Afrika.
– Når vi en gang slipper ut herfra, sier French rolig, skal vi slå tilbake mot den hetskampanjen som nå pågår. Da skal det bli oppvask! Både med mediene som har brakt løgner og med personene som har løyet for dem.
– Og hvordan skal så den oppvasken foregå?
– Ved bruk av rettsapparatet, selvfølgelig!
Luftige rykter
Under Aftenpostens besøk kommer den norske forfatteren Morten Strøksnes inn i cellen med sigaretter og andre varer til de to landsmennene.
Moland og French gapskratter når Strøksnes refererer til rykter i Norge om at det planlegges en kommandoaksjon med leiesoldater for å få dem ut av fengselet og fly dem til Uganda med helikopter.
Praktisk umulig, fastslår de begge to:
– Det finnes ingen helikoptre som kan fly den distansen uten å tanke underveis, sier French.
– Og det ville bli utrolig kostbart å organisere tanking i luften, påpeker den tidligere offiseren Moland.
De to kommer i enda høyere stemning da Strøksnes kan fortelle at de løse ryktene om de luftige planene også omfatter den norske profilen Espen Lie, som tidligere åpent har fortalt om sine oppdrag som leiesoldat i yngre år.
Bøker og film
Strøksnes har oppholdt seg i Kisangani en tid for å drive research til en bok der historien til de to nordmennene er med. Flere norske forlag skal nå ha egne planer om bokprosjekter om Moland og French. Og filmregissørene bak suksessfilmen «Max Manus», Espen Sandberg og Joachim Rønning skal være interessert i filmrettighetene.
– Folk må jo bare skrive så mange bøker de vil, sier French, – men uten vår direkte medvirkning blir det jo ikke mulig å få til en nøyaktig fremstilling av det som er skjedd.
Samhold
– Har dere noen gang siden pågripelsen i mai gått hverandre på nervene, kranglet og beskyldt hverandre for å ha ansvaret for den forferdelige situasjonen dere er havnet i?
– Aldri, sier Moland og French i munnen på hverandre.
– Vi har jo vært sammen i en del vanskelige situasjoner før, selv om ingenting kan sammenlignes med dette, sier Moland.
Velsignet stille
Det var ikke vanskelig, men en smule tidkrevende å få adgang til de dødsdømte nordmennenes celle i La Prison Centrale de Kisangani.
Først etappe var en runde til de rette sivile og militær myndigheter, som nøye kopierte alle mine dokumenter, uten at det kostet noe.
Vel fremme ved den dystre, store mursteinsbygningen, må det enda en liten runde med «forhandlinger» til: En høyere offiser i hæren, en politimann og selve fengselsdirektøren blir alle glade for å få noen norske tiere hver, i form av en neve 500-lapper i kongolesisk valuta.
Fotografering blir tillatt, men ikke der fangene bor, bare på vaktrommet like innenfor den tunge, blå jernporten. Og French og Moland poserer rutinert her ute etter at en vakt er kommet inn i cellen for vennlig å forkynne at nå er vår samtaletid på fangenes område ute.
– Det er kanskje litt ensomt for dere nå, da rettssaken er over og alle journalister har forlatt Kisangani?
– Tvert imot, sier Joshua French smilende:
– Det har vært velsignet stille her etter at dommen falt!
AFTENPOSTEN / FÆDRELANDSVENNEN