Sør-Afrika: Det kom ei ungjente bort til ham i småbyen Stellenbosch. I hendene holdt hun autografblokk og penn. Blikket var undrende, eller beundrende.

Så åpnet Habrey Landman fra Pretoria munnen:

– Du må være berømt. Familien min og jeg vedder på at du er en av Sør-Afrikas rikeste menn. Stemmer det?

Da brøt latteren ut på fortauet. Litt skuffet måtte Habrey høre at det dreide seg om en biskop uten skatter på jorden.

Gode støtter

Men en stor skatt har Mr. Baasland brakt med seg til studie— og læreroppholdet i småbyen en times kjøring nord for Cape Town. Skatten sitter i hjertet:

– Gjennom denne vanskelige tiden har jeg opplevd vennskap av et kaliber jeg ikke ante fantes. Veldig mange av dem som lånte ut penger, har vært våre beste støtter etterpå, forteller Baasland til Stavanger Aftenblad.

Idet han onsdag offentliggjorde at han søker avskjed fra bispeembetet, satte Baasland og fru Bodhild seg på flyet til Cape Town. De ønsket å være i fred.

Derfor ble de ikke overbegeistret av å treffe Aftenbladet på flyet. Likevel var paret så storsinnet å invitere oss til byen de skal bo i ut februar.

Undervise, studere, skrive

Biskopen skal først studere og skrive, så undervise master- og doktorgradsstudenter i Det nye Testamente. Det skjer på universitetet i Stellenbosch, ett av landets fire viktigste.

Dessuten skal den norske biskopen være med på den sør-afrikanske kirkens arbeid i et slumstrøk utenfor Cape Town. Som om ikke det var nok, skal Baasland også delta ved vigslingen av den nye biskopen i bispedømmet.

Stavanger bispedømme har nemlig vennskapsforbindelse med lutherske menigheter i Cape Orange-provinsen.

Den velpleide Stellenbosch var en hvit boerbastion i apartheidregimets dager. Svarte måtte forsvinne innen klokken 22. «Jeg løfter mine øyne opp til fjellene» er en salmestrofe lett å ty til, siden bergveggene reiser seg brått i utkanten av det grøderike slettelandet. Hengene utfordrer klatrere. Her falt Arne Næss jr. i døden.

Vingårder

Bibelens lignelser om vingården burde også være lett forståelig i kirkene her, for rundt Stellenbosch er vingårdene tallrike som melkebrukene på Jæren.

Helt siden august sa biskop Ernst Baasland til sine gode venner at gjeldssaken kunne ende med hans avgang.

– Slik jeg vurderer min egen rolle, kunne jeg vært biskop til jeg fyller 70. Ut fra støtten fra andre kunne jeg ha sittet til jeg ble 80. Men etter den famøse kjennelsen i lagmannsretten, ble støyen stadig sterkere rundt min person, og flere begynte å stille mange spørsmål. Til slutt ble det for mye. Jeg kunne ikke leve med dette.

– Hva sa din sjef, kirkeminister Trond Giske?

– Han var hele tiden av den mening at Stavanger bispedømme kunne være stolt av min embetsførsel. Men også han merket jo at støyen rundt meg tiltok.

– Bidro den smerten noen långivere føler, til din avgjørelse?

– Jeg har ikke felt mange tårer i mitt voksne liv, men i det siste halve året kunne jeg våkne av at jeg gråt. Forholdet til långiverne ble dog ikke avgjørende, sier Baasland.

Urettferdig

Han synes det var urettferdig å bli erklært personlig konkurs. Å bli slått konkurs i forretningslivet er én ting, det skjer etter at en har misbrukt andre i forretninger og gjort skade på samfunnet.

– Personlig konkurs blir meningsløst i mitt tilfelle, fordi jeg har jo ikke sett en øre selv eller brukt andres penger. Hadde jeg unngått personlig konkurs, kunne jeg ha styrt tilbakebetalingen til mine kreditorer, og favorisert dem som trengte det mest. Nå ligger dette i andres hender.

Jo, jeg har påtatt meg større økonomisk ansvar enn jeg burde, jeg har gjort noen snillhetstabber, men jeg er ikke veldig flau for dem.

Ikke bitter

– Er du bitter fordi lagmannsretten mente du hadde handlet «bevisst uaktsomt»?

– Bitterhet er et fremmedord i mitt vokabular. Bitterhet er ukristelig, og noe en taper på selv. Men jeg er sint på det juridiske maktmisbruket. Dommerne i lagmannsretten fører ikke vitner, og de skriver hva de mener er rett, men uten at deres ord kan etterprøves.

– At jeg kalles bevisst uaktsom, svir for meg, fordi jeg legger stor vekt på sannhet og troverdighet. Retten går inn i min hjerne og påstår at jeg visste mer enn jeg gjorde. Alle fremstillinger bekrefter at jeg først sist sommer ble klar over hele gjeldsomfanget, men disse fremstillingene har retten sett bort fra, sier Baasland.

Ikke aktuelt å anke

Venner av ham som er jurister, hevder at «bevisst uaktsomt» ellers ikke brukes i sivile saker, men i straffesaker.

Å anke lagmannsrettens kjennelse til Høyesterett, ble ikke aktuelt. En biskop kunne ikke fortsette å kjempe i rettssystemet, etter Baaslands vurdering.

Sint er han på en del av pressedekningen. Han mener Aftenbladet gned salt i sårene ved stadige gjentagelser. Han var konkurs 100 ganger i vår avis, og hytta ble solgt gang på gang. Slikt slet på familien.

Dessuten mener han eldstesønnen burde ha fått være anonym, slik vanlig er når en person siktes. Stadig å lese og høre om en bispesønn, det gjorde vondt.

Fremtiden?

Myk i målet blir biskopen når han snakker om de mange flotte menneskene han er blitt kjent med i Rogaland.

– Når jeg i mars begynner på mine siste måneder som biskop, skal jeg ta en avskjedsrunde som jeg håper får stå i takkens tegn. Da vil jeg slippe å snakke om meg selv, for det liker jeg ikke.

Jeg har fått noen jobbtilbud, men har ikke slått til på noen. Jeg er frisk og sterk og akter ikke å bli pensjonist.

Så må vi le igjen:

– Jeg bekjentgjorde min avgang dagen etter at landslagstrener Hareide trakk seg, så det er litt leit at ingen har spurt meg om å overta.

Men fleip til side: I vår familie har vi siden denne vonde saken dukket opp, snakket om Guds ukjente X som ligger foran. Den har vi sett allerede, men jeg tror vi kommer til å se mer, sier Baasland til Stavanger Aftenblad .