«Jeg vil understreke at det er ingen rettighet å ligge som post under statsbudsjettet». Slik starter Senterpartiets stortingsrepresentant Anja Ninasdotter Abusland sitt leserinnlegg i Fædrelandsvennen. Det er ikke det denne saken handler om.

Regjeringen kuttet tilskuddet vårt fire dager før vi fikk nøklene til Andreas hus, Norges første barnehospice i Kristiansand. Staten har de siste tre årene investert 90 millioner i prosjektet. Kristiansand har bidratt med 78 millioner. 17 medarbeidere er ansatt og i full gang med skreddersydd utdanning hos NTNU - etter å ha forlatt trygge jobber. Og viktigst av alt: Det kommer alvorlig syke og døende barn fra hele Norge i januar.

Vi sitter dag etter dag på telefon med fortvilte familier, som endelig trodde de skulle få tilbudet de lengter etter. Helseminister Ingvild Kjerkol snakket i juni om at dette tilbudet er så sårt tiltrengt at norske familier reiser til Tyskland for å få det. Og der er vi ved selve kjernen.

«Budsjettet handler om politiske prioriteringer og denne regjeringen vil naturligvis prioritere annerledes enn den forrige regjeringen», skriver Abusland i leserinnlegget sitt. For noen få måneder siden sa Kjerkol, regjeringens øverste ansvarlige på området dette: «Nå er det først og fremst viktig å få åpnet dørene ved Andreas Hus, ønske familiene velkommen og så ta det derfra». Dette var også naturlig etter at regjeringen selv beholdt formuleringen om støtte til Andreas hus i hele pilotperioden i sitt forrige budsjett.

Det er ikke bare øremerkingene til organisasjoner som jobber med alvorlig syke og døende barn som brått og brutalt kuttes, uten noen form for forvarsel. Regjeringen har også kuttet 30 millioner fra potten vi nå alle skal kjempe om på palliasjonsfeltet. Pengene kan først ventes å komme inn langt inn i det nye året, når i hvert fall Andreas hus allerede vil være konkurs.

Selvsagt prioriterer regjeringen forskjellig, men veldig sjeldent på en måte som direkte og dramatisk rammer døende og alvorlig syke barn. De prioriterer veldig sjeldent på en måte som kaster bort tre års arbeid og 168 millioner i statlige og kommunale investeringer, kun måneder før tilbudet endelig står ferdig. Det handler ikke lenger om noen rett til å stå på statsbudsjettet, men om å ikke bli aktivt ødelagt av det.

Abusland skriver videre i leserinnlegget om hvordan andre deler av tilbudet til døende barn er viktige og må løftes. Det er Foreningen for barnepalliasjon en hardnakket og tydelig forkjemper for. Vi har gang på gang løftet behovet for mer til barnepalliative team. Men denne saken handler ikke om det heller. Norge har penger og ressurser til å styre barnepalliative team og styrke det offentlige tilbudet, uten å rive ned et viktig og positivt tilskudd som står klart til å gi omsorg allerede nå i januar.

Fædrelandsvennen spør på lederplass helt riktig «Hvem skal etter dette kunne stole på vedtak fattet i Stortinget?» Så sent som i fjorårets statsbudsjett sto dette svart på hvitt: «Regjeringen foreslår å videreføre øremerket tilskudd med 30,8 mill. kroner til Lukas hospice Malvik og til barnehospice i Kristiansand i 2022. Helse- og omsorgsdepartementet legger til grunn en femårig pilotperiode for både Lukas hospice Malvik og for barnehospice i Kristiansand, fra og med første år med tilskudd. For Lukas hospice Malvik er pilotperioden definert til å være fra og med 2019 til og med 2023. For barnehospice i Kristiansand er pilotperioden definert til å være fra 2020 til og med 2024.»

Saken om Andreas hus handler altså ikke om en rett til å stå på statsbudsjettet. Den handler om rett til forutsigbarhet. Den handler om rett til rettferdighet. Og ikke minst handler den om rett til et verdig tilbud til samfunnets aller svakeste. Det håper vi at både Abusland og resten av politikerne ser.

SI DIN MENING! Vi vil gjerne at du skal bidra med din mening, både på nett og i papir. Send ditt innlegg til debatt@fvn.no

Hva er et godt innlegg? Her er noen tips.