Samfunnet svikter barn som strever
Forfatterne mener at det trengs en fundamental snuoperasjon og politisk vilje til å sette seg inn i virkelighetsbeskrivelsene i hvordan velferdstjenestene fungerer. Kronikken favner bredt, men jeg forsøker å gi noen betraktninger rundt et komplekst skolesystem til barna som strever.
Søftestad og Larsen hevder at barns symptomer og problemer i mange tilfeller ikke blir grundig utredet.
Dette stemmer. Nye studier på oppdrag av Utdanningsforbundet (2022) viser at PP-tjenesten ikke er tilstrekkelig rustet til å sikre barns og elevers rett til sakkyndig vurdering eller til å hjelpe skolene med kompetanse og opplæring om elever med særlige behov. Som lærer erfarer jeg at ansatte i PP-tjenesten gjør en uvurderlig jobb, men at færre barn blir utredet, trolig fordi PP-tjenesten er underfinansiert.
Søftestad og Larsen er videre bekymret for at tilbakemeldingene fra PP-tjenesten til ansvarlige lærere tar for lang tid og at skolen ikke setter inn tiltak.
Bekymringen er reell. Det anslås i dag at fem til ti prosent av elevene i skolen har nevroutviklingsdiagnoser (ADHD, Tourettes, Aspergers). I tillegg har en høy andel barn lese- og skrivevansker, konsentrasjonsproblemer, og andre utfordringer fra forhold i og utenfor skolehverdagen. Disse elevene erfarer vi blir en ressurs inn i arbeidslivet, hvis rådgivere og PP-tjenesten i barneskole, ungdomsskole og videregående skole samarbeider, og de rette tiltak settes inn.
Likevel erfarer vi at en økende andel foresatte til denne gruppen reagerer på at skolen ikke er rustet til å håndtere saksbehandlingen fra krav om utredning til igangsetting av spesialpedagogiske tiltak i skole eller ute i arbeidspraksis. Foresatte opplever at de verken får skriftlig informasjon om deres rettigheter til å kunne kreve utredning av deres barn eller hvordan tiltakene skal følges opp og evalueres, og føler at dette omhandler økonomi.
Dessverre bekrefter også forskningen at for mange barn og unge med behov for særskilt tilrettelegging ikke får den hjelpen de skal ha på skolen, og at de blir for ofte tatt ut av klassefellesskapet for å få et eget tilbud (Meld. St.6, 2019-2020). Som professor Ingrid Lund kommenterte i sin kronikk i januar, stemmer det at disse barna ofte får spesialundervisningen av ufaglærte fremfor av ansatte med riktig kompetanse.
Søftestad og Larsen mener at en del vanskeligheter kunne ha blitt håndtert av lærere som står barnet nærmest.
Dette er vi også helt enig i. Utfordringen ligger imidlertid i at lærere og fagarbeidere i skolesystemet ikke har oppdatert fagkunnskap om sammensatte vansker/helsediagnoser eller kjennskap til hvilke aktører i og rundt skolesystemet som kan hjelpe barna, altså de øvrige velferdstjenestene. Det finnes heller ingen allmennkjente rutiner.
De toneangivende dokumentene som legger premisser for ny skoleutvikling i retning av hva Søftestad og Larsen ønsker seg, utarbeides dessuten ofte av utvalg og de samme forskermiljø uten innspill fra foresatte eller ansatte nær barna. Forskningen på barn som strever i skolen er overlatt til akademia, og de skolepolitiske debattene handler trolig derfor ikke om de åpenbare mangler i skolelovverk og skolesystem som Søftestad og Larsen peker på. I dag inntar lokalpolitikere en avventende holdning i skoleutvikling, kanskje nettopp fordi de dyrbare virkeligbeskrivelser om skolesystemet ikke når dem via forskningen eller administrasjon.
En slik skolepolitikk skylder vi barna som trenger det mest.
Forfatterne stiller seg spørsmålet om det trengs en fundamental snuoperasjon, et paradigmeskifte.
Ja, det er nødvendig.
Skolepolitikk bør fremover handle om å etablere et allmennkjent kvalitetssystem for barnets vei i hele opplæringsløpet, slik at avvik kan rapporteres, og systemet bedres. Dette systemet finnes paradoksalt nok ikke i dag, noe ikke bare foresatte, men også vi som lærere, etterlyser. En slik snuoperasjon krever imidlertid tverrpolitisk vilje til å løse opp i silo-tenkningen mellom helse og skole og vilje til å tilegne seg kunnskap om et stadig mer komplekst opplæringssystem.
En slik skolepolitikk skylder vi barna som trenger det mest.
For oss som i neste periode skal inn i lokalpolitikk, må vi sikre at ansatte i grunnskolen får tilbud om etterutdanning i de juridiske og helsemessige aspektene rundt tilpasset opplæring og spesialundervisning. Vi må sikre at PPT-tjenesten styrkes. Hvis ikke kan hvem som får tilbud om utredninger tidsnok, fort bli tilfeldig.
Hva mener du? Du kan sende et debattinnlegg til debatt@fvn.no
Innlegget må være minst 1000 tegn, og kunne stå for seg selv.
Les mer her om hvordan du skriver et godt debattinnlegg.