Tjenester som skal ivareta, beskytte og hjelpe barn, er under press. Situasjonen i mange av landets skoler er at de ikke makter å møte barnas behov. I Lindesnes avis 10. februar leser vi at tillitsvalgte ved skolene forteller om mange sykemeldinger, store vansker med å skaffe faglærte vikarer, og stor grad av utilstrekkelighet overfor dem de er satt til å hjelpe.
I Avisa Nordland 6. februar uttaler skolesjefen ønske om mer mannskap i skoler og barnehager. Ifølge avisa kaller han oppfordringen et rop om hjelp, og at situasjonen er kritisk: «Det er knapt en vikar å oppdrive til Bodøs barnehager og skoler. Det er få og ingen søkere til stillinger. Jeg har aldri opplevd sånn tørke, sier barnehage- og skolesjef Tore Tverbakk.»
I en klasse ved en av Kristiansands barneskoler har alle, med unntak av en liten håndfull elever, ulike hjelpetiltak knyttet til seg. Detaljene kjenner vi ikke, men det er lett å tenke seg at noen av disse elevene kunne blitt hjulpet med enkle midler, mens andres vanskeligheter kan bunne i mer alvorlige forhold, som for eksempel en uavslørt volds- eller overgrepshverdag.
En del vanskeligheter kunne ha blitt håndtert av lærere som står barnet nærmest. De ser barna flere timer flere ganger i uka. Realiteten er at lærerressursene må prioriteres med hard hånd. Å være lærer i dag er svært annerledes enn da vi var barn. De pålegges en rekke oppgaver som ikke omhandler direkte kontakt med elevene. En lærer vi nylig møtte, sukket over prioriteringen og ønsket nedskalering av papirarbeid og mye mer tid til elevsamtaler.
Erfaringene innen skole, barnehager, helsetjenester og politi- og rettsapparat tilsier at vi som samfunn går i feil retning.
Årsaken til barns symptomer og problemer blir i mange tilfeller ikke grundig utredet. Det betyr at fagfolk som har ansvar for barna, ikke får tilstrekkelig innsikt i deres liv. Hvordan kan de da gi tilpassa hjelp til det enkelte barn i rett tid? I tillegg er det for mange barn som må vente for lenge for å få den støtten de har behov for. I ett tilfelle vi kjenner til, tok det mer enn 4 måneder fra PPT (den kommunale pedagogisk-psykologiske tjeneste) var inne for å observere og kartlegge behov i en klasse, til de ansvarlige lærerne fikk tilbakemelding på hva som burde gjøres. I et annet tilfelle ble PPT spurt om de ville foreslå tiltak som de på forhånd visste at skolen med sine lærere ikke kunne tilby. Svaret var nei. Det er forstemmende, og det sier seg selv at det da finnes barn som ikke bistås med det de faktisk trenger.
Dette minner oss om det sosionom og forsker Kari Killén har skrevet om fagfolks overlevelsesstrategier. En av dem er «problemforflytning», der fagfolk yter hjelp etter de ressurser og den kompetanse de har istedenfor å rette innsatsen inn på hva barnet faktisk strever med. Følelsen av «å gjøre noe» kan være god, men konsekvensene for barnet kan være katastrofale.
La oss komme med et eksempel: Lisa får ikke med seg lærerens undervisning og innholdet i lærebøkene, og presterer svakt på prøver og andre oppgaver. Hun henvises til PPT for lærevansker, og tiltak settes inn for å hjelpe henne med å lære. Realiteten er at Lisa har en svært vanskelig hjemmesituasjon, og all energi går til å klare å gjennomføre skoledagen og kontakten med medelevene. Barnet får den hjelpen som skolen har tilgang på, men det gjøres ingenting med «rota» til problemene. Hjelpen hjelper ikke, barnet mislykkes, lærerne mislykkes, selvbildene krakelerer, maktesløsheten siver inn.
Med tilpassa støtte i en viss periode kunne større og langvarig problematikk stoppes tidligere. For noen øker vanskeligheten måned for måned, og blir førende for resten av livet. De fleste av oss kjenner noen som allerede som små barn viste at de var på en utviklingsvei som kunne føre galt av sted.
Det er svært dyrt å reparere gamle skader. I psykiatrien vokser køene, og problemtrykket synes større enn før. Vi heier på ansatte som tydelig sier fra om hvordan det er å arbeide innenfor et system som ikke er tilpasset den virkeligheten hjelpetrengende faktisk lever i.
Tidlig innsats har vært en målsetting, men dette ser ut til å drukne i byråkrati og fravær av å sette inn riktige tiltak på rett sted i rett tid.
Stor pågang fører til at mange hjelpetrengende voksne avvises i psykiatrien. Flere av dem har omsorg for barn. Noen av dem har få personer i nettverket sitt som de kan få hjelp av, noe som kan føre til at barna strever der de er i hverdagen sin, i barnehage og skole. Problemene overføres til neste generasjon.
Tidlig innsats har vært en målsetting, men dette ser ut til å drukne i byråkrati og fravær av å sette inn riktige tiltak på rett sted i rett tid. Nesten 100 prosent av barna i Norge går i barnehage og skole. Det er logisk at ressursene må settes inn der barna er, samt i å styrke foreldrenes muligheter til å være gode foreldre. Det ville spart både enkeltmennesker og samfunn for mye smerte.
Erfaringene innen skole, barnehager, helsetjenester og politi- og rettsapparat tilsier at vi som samfunn går i feil retning. Det virker som om det trengs en fundamental snuoperasjon, et paradigmeskifte. Norge er rikt på penger, men vi mangler mye. Hvordan kan vi skape et samfunn med gode oppvekst- og livsvilkår for alle i alle aldre? Hvor fins politikere som tør og vil ta kunnskapen og virkelighetsbeskrivelsene på alvor, og gå for en radikal endringsprosess?
SI DIN MENING! Vi vil gjerne at du skal bidra med din mening, både på nett og i papir. Send ditt innlegg til debatt@fvn.no
Hva er et godt innlegg? Her er noen tips.