Tegner han ikke et bilde av en som verken forstår sin rolle som minister, bakgrunnen for regjeringsplattformen han er forpliktet til eller det store bildet?

Er han ikke en naturignorant?

Det er ingen tvil om at behovene for menneskelig vekst og velferd ofte havner i konflikt med hensynet til naturmiljøer og mangfoldet av organismer i biosfæren rundt oss. Politikere er våre fremste tillitsvalgte og vi må forvente at de kjenner til de negative konsekvensene av et utilitaristisk natursyn. Å veie menneskelige behov mot behovene til naturen og dens organismer er et såkalt gjenstridig problem. Disse kjennetegnes med at det sjelden, eller aldri, finnes enkle løsninger. Oftest må vi velge mellom mindre ideelle alternativer.

Bærekraftige løsninger innen naturforbruk finnes ved å velge løsninger med minst mulig naturinngripen, dette inkluderer muligheter for reversering eller tilbakeføring etter at våre behov er dekket. I tilfeller der dette er umulig, må vi kompensere ved å minimere inngrepene i naturen, ved å bevare naturområdene så lite fragmenterte som mulig, og ved å ivareta størst mulig naturmangfold. En ukritisk nedbygging av natur for å fremme landbruk og matproduksjon og distriktspolitikk, uten tanke for langsiktige konsekvenser, er en særdeles naturignorant tilnærming. Vi må velge de løsningene som best mulig ivaretar interessene og mulighetene for fremtidige generasjoner og planeten som helhet. Og vi som velgere må forvente at ledende politikere både forholder seg til dette og formidler disse verdiene.

Så, Pollestad, shame, shame, shame, shame!

For vi vet hva konsekvensene av en utilitaristisk tankegang er. Fra andre halvdel av 1800-tallet og frem mot midten av 1900-tallet ble politiske beslutninger fattet ut fra en forestilling om at naturen var der for oss, vi burde manipulere naturen rundt oss for å gi mest mulig avkastning på kort sikt. Stadig flere og større monokulturer var idealet, ikke bare i landbruket, men også i skogen. Rovdyr skulle fjernes, helst med både gift og skuddpremier, slik skulle vi få en overflod av nyttedyr til mat. På åkeren ble stadig flere vekster definert som ugress. Ansvarlige bønder burde fjerne ugress, aller helst med giftstoffer som blyarsenat og organofosfater. Konsekvensene – en forrykkelse av finbalanserte forhold mellom flora og fauna det hadde tatt hundrevis, om ikke tusenvis, av år å etablere. De negative konsekvensene viste seg større enn de positive. Innen skog-og landbruk drives det i dag aktiv gjenoppretting økobalansen vi startet raseringen av på 1800-tallet. Stadig flere bønder forstår verdien av en rikest mulig mikrokultur i åkerjorden og forsøker å reversere konsekvensene av fortidens giftbruk.

For å dekke våre arealbehov bygges ofte denne matjord ned, og vil aldri kunne få tilbake i sin naturlige form. Og dyr og organismer som lever i og rundt jorden vi annekterer mister næringsgrunnlag og nødvendig rom. Et eksempel er pinnsvinet, som nå er nær utrydnings truet. Det finnes stadig færre pinnsvinvennlige naturområder, særlig er bilveier en stor trussel. Men å legge til rette for ett dyr til fordel for et annet har også vist seg feilslått. Tiltak for å gjenoppbygge bestanden av topprovdyr som er sentrale i et sunt økosystem, som jerv, ble nødvendig fordi de ble jaktet til nær utryddelse igjennom nasjonale og lokale skuddpremiekampanjer. Å drepe toppredatorene skapte ubalanse som ikke fremmet livsforholdene for nyttedyrene, ofte tvert om. Å fokusere på ett aspekt av et landområde, dyr, eller innsekts rolle i et økosystem er en av de groveste feilene vi som opplyste og ansvarlige mennesker kan gjøre.

Å angre naturinngrep er oftest umulig. Det kan illustreres et initiativ støttet av norske landbruksmyndigheter - minkimporten til Norge for 100 år siden. Minkfarmene fikk katastrofale konsekvenser, ikke for bønder eller pelsbrukere, men for økosystemet. De importerte minkenes medfødte instinkter var, og er, tilpasset et annet økosystem der tilgangen på mat var lavere enn på norskekysten. Derfor dreper, og lagrer minken mer mat enn den trenger. Rømt oppdrettsmink har blitt til en stor bestand av villmink til tross for utrydningsforsøk med feller, skudd, gift og skuddpremier. Dette har ført til at fuglearter som terner og viper er nærmest utryddet langs kysten av Sør-Norge. At mulige konsekvenser av minkimport ikke ble identifisert på 1920-tallet kan forklares av datidens utilitaristiske naturforståelse, men på 80-tallet burde kunnskapen vært bedre. I dag vet vi at selv de minste organismene i et økosystem har viktige funksjoner. Visste du for eksempel at yngelen til den rødlistede elvemuslingen, fester seg til lakse- og ørretgjeller. Dette angrepet gjør fisken mer motstandsdyktig for parasitter. Utbygging av veier har store konsekvensene for artene som lever i jorden, langs veitraseene, og i vassdrag og elver. Alt for mange levende organismer, som elvemuslingene og pinnsvinene, blir ofret, eller skadelidende, på bekostning av våre behov. Særlig farlig er trangen vi har for å få tilfredsstilt behovene våre fortest mulig. Konsekvensutredning og kartlegging av natur «tar for lang tid». Men det er absolutt nødvendig at politikere har evnene som trengs til å ta ansvaret ved å bruke den tiden som trengs til konsekvensutredning. Det handler ikke bare om oss som lever i dag, men for fremtidige generasjoner av alle levende organismer!

Så, Pollestad, shame, shame, shame, shame! For naturbøllene, altså de som oppfører seg brutalt og hensynsløst overfor naturen, finnes det håp for. De kan opplyses og rehabiliteres. Men du fremstår som naturignorant, i betydningen en som ignorerer noe vedkommende burde vite og forholde seg til. Slike kan verken opplyses eller rehabiliteres, de må bare oppgis og relokeres til en posisjon uten makt og taburetter!