Jeg mener Bård Tufte Johansen, og serien «Oppsynsmannen», gir et skjevt bilde av vår bruk av natur. I Norge har vi bygget veier, industribygg, hytter, flyplasser, vannkraft, boliger og annet vi har bruk for. 1,8 % av Norge er bebygd.
Useriøst av landbruksministeren
Mennesket er ikke en tilskuer til naturen, men vi lever i- og med naturen. Mye av det vi er mest stolt av i Norge, er et samspill mellom folk og natur: Verdensarvfjordene, småbyene langs kysten vår og kulturlandskapet er noen resultat av dette samspillet.
Opp gjennom årene er kravene til utbygging blitt skjerpet inn, miljøkartlegginger er blitt mer omfattende og områder har fått ulik grad av vern. Regjeringen, og selvsagt jeg, mener at vi i fremtiden må bli enda flinkere å bruke områder på ny, og vi må bruke mindre areal når vi bygger ut. Det er, som jeg sier i VG-saken, ikke et mål å bygge ned natur.
Vi må likevel innse at også fremover kommer vi til å bruke naturen. Den siste hytta her i landet er ikke bygget, vi trenger en trafikksikker E39 også fra Mandal og vestover. I distriktene må målet være å stoppe avvikling og gjengroing for å erstatte det med utvikling.
Jeg mener også at et aktivt skogbruk er viktig for verdiskaping, grønn omstilling, karbonbinding og for å få miljøvennlig råvare. Da må vi ha aktiv skjøtsel med hogst og planting. Selvsagt innenfor de strenge standarder som gjelder.
Arealpolitikken vil også i fremtiden være lokal. Selvsagt innenfor noen nasjonale rammer. Det er viktig at folk i en kommune får være med å bestemme over utviklingen av sitt lokalsamfunn.
Ofte står konflikten i utbyggingssaker mellom matjord og ubebygde områder. I vår sikkerhetspolitiske situasjon er jeg opptatt av å ta vare på de rundt 3 % av landet vårt som er egnet til å produsere mat på.
Jeg støtter selvsagt opp om politikken i Hurdalsplattformen, som har en god balanse mellom vern og bruk. Jeg peker bare på noen litt ubehagelige sammenhenger som finnes. Det er dessverre til å tro.