– Jeg har ransaket mitt indre for å finne stemmer å lytte til i en forvirrende tid, skriver Olsen. Her ligger kanskje problemet? I Olsens indre er det visst stort sett bare kanoniserte, mannlige helter. Hva med i stedet å rette blikket utover? Der de nye og mangfoldige heltene er å finne!
Hvor er det blitt av alle helter?
Vi kan gjerne være med på å se etter helter og handlekraft, men reagerer på det snevre perspektivet. Symptomatisk nok nevner Olsen 22 menn og to kvinner i teksten. Samme mønster har blitt påpekt tidligere i Protestfestivalens program og prioriteringer. For ikke lenge siden fikk festivalgeneral Olsen boka “60 kvinner du skulle ha møtt” i gave, som en oppmuntring til å balansere kjønnsubalansen litt. Har han ikke rukket å lese den ennå?
Symptomatisk nok nevner Olsen 22 menn og to kvinner i teksten.
Ungdommen nå til dags
Svein Inge etterlyser unge helter som kan vise oss veien videre.
Unge helter står ofte på torvet og klimastreiker. De taler der foreldregenerasjonen tier bak sin velstand. Mirijam Goepel og Symre Johanne Aargaard fra Natur og Ungdom her lokalt er eksempler på helter som naturen tørster etter. Gina Gylver og Ella Marie Hætta Isaksen er unge helter som lenker seg fast når myndighetene lar kapitalkreftene dumpe søpla si i fjordene våre.
Angelina, Alvine og Khava i Demokratiprosjektet er unge helter, som i vår har tatt til orde for likestilling og kvinnehelse og mot rasisme. Og ungdommene som møtes hver fredag i ungdomsklubben Ta plass, og øver seg på å løfte stemmen og lytte til hverandre. Har du møtt dem, Svein Inge? Og har du truffet Maja Charlotte Fleck-Baustian og de andre i Youth for Diversity Agder, som arrangerte mangfoldskonsert og appeller på Tangen samtidig som SIAN uttrykte det motsatte på torvet?
Å se verden fra flere kanter
Vi har alle noe å lære av mennesker som har levd andre liv enn oss selv. Spogmai Jabarkhil som taler afghanske kvinners fortvilte sak under Taliban, her på Sørlandet, er en helt å lytte til. Det samme er Linn Iren Oland, som forteller hjerteskjærende om folket hun tilhører og språket hun har blitt fratatt, fordi romanifolket ble tvangsfornorsket i generasjoner.
Katrin Glatz Brubakk, psykologen som jobber frivillig i Moria-leiren år etter år, er en helt i vår urolige og omskiftelige verden. Det er også helsepersonell som på fritida gir papirløse helsehjelp her i landet. Og Sina Saltbones og Stephen Kaumba som ut fra Kristiansand lenge har jobbet utrettelig for glemte flyktninger i Zambia og traumatiserte kvinner i Midtøsten, motivert av en frimodig gudstro.
Johanne Ausel er en helt, som ikke lar mangelen på syn hindre henne i å tale både sin og andre funksjonshemmedes sak på fritiden, samtidig som hun oppfyller drømmen om å studere. Annette Jensen og Annette Drangsholt som leder hver sin forening der de kjemper for likestilte liv for funksjonshemmede ungdommer og deres foreldre. Og Adriana Ruiz som taler eldre herrer som snakker om «det svake kjønn» midt imot.
Både hos Hjelp oss å hjelpe og i Dyrenes Beskytter finner vi et mangfold av helter som gir av seg selv til andres beste. Helter jobber for naturvern og barnepalliasjon, for alles frihet til å være og elske den de vil, for trosfrihet og høy himmel og psykisk helse og bienes ve og vel.
Under den mest intense pandemitida klappet vi for heltene i hvitt. Det finnes utallige, ofte navnløse hverdagshelter mellom bakker og berg, i helsevesenet, fritidsklubbene, barnehager og skoler, inkluderende arbeidsplasser, korps og speider og idrettslag. For ikke å snakke om pårørende som bærer sine barn hele livet - eller sine foreldre når livet kvelder.
Plass til flere?
Helter kan vi altså få øye på mange av, når vi ser oss rundt med et åpent sinn. De kommer med ulike kjønn og i langt mer fargerik prakt enn de Svein Inge kommer på. Man finner dem på de mest overraskende steder, bare man er åpen for andre perspektiver og erfaringer. Det hjelper å ikke avskrive framvoksende ideer som «politisk korrekte» på autopilot.
Olsen skriver at det aldri før har vært «lavere under taket», i en tid som snakker høyt om mangfold og toleranse – stemmer virkelig det? Det synes i hvert fall å være ytringsrom i massevis for menn som tilhører majoriteten på de fleste måter. Som Olsen selv, som stadig får kronikkplass, og har en hel festivaluke til å uttrykke sitt indre liv. Det er han i sin fulle rett til. Akkurat som de som Olsen ikke forstår eller er enige med. Er det da det blir ubehagelig?
Demokratisering av heltemotet
Men akkurat det er et av de virkelige sunnhetstegnene i vår tid: At flere stemmer, erfaringer og perspektiver enn de tradisjonelt sett «styrende menn» kommer til orde. Selv om de som er vant til mye taletid kan synes det er irriterende, er det sannelig ikke dem det går mest utover. Undersøkelser viser klart at det koster mest å ytre seg for minoriteter, unge, kvinner, mennesker med mer melanin, skeive, alle som ikke passer helt inn i den gamle normalen.
Kanskje er dette ytringsrommets voksesmerter?
Helter kommer ikke nødvendigvis med skinnende rustning eller podium. Det er kanskje ikke lenger så lett å bli en opphøyd ledestjerne. Men kanskje nettopp det kan åpne veien for mange flere av oss?
Kanskje kan vi med åpne blikk tenne en liten glød hos hverandre, finne igjen det som er umistelig for oss, og børste støv av det lille motet der innerst inne. Så kan du og jeg også være helt for en dag, eller for et medmenneske eller to?
Det tror vi du også kan, Svein Inge! Og den du minst venter det av.