Hvor er det blitt av alle helter?

«Stå opp igjen», sang Eggum, for «kem ska redde verden no?». Selv har jeg lenge dvelt med heltene. Hvorfor er det så vanskelig å finne noen nye, når de gamle er borte?

Jeg har ransaket mitt indre for å finne stemmer å lytte til i en forvirrende tid.

For noen år siden skrev Håvard Nyhus i Vårt Land om «Nordens åndelige vismenn». De fleste var svenske, knapt noen norske. Nå avdøde sosialmedisiner Per Fugelli og tidligere biskop Per Arne Dahl var unntak. Dahl ble nylig møtt med både glede og skuffelse, da han hadde endret syn på homofile ekteskap. Ved at han nå følger flokken, har «vismannen» falmet for mange. Å skifte mening kan være sunt, men når det sammenfaller med det «politisk korrekte», kan man tenke at han har gitt etter for presset. Hvorfor skifte mening når alle andre gjør det? Når det er sagt, de fleste av heltene jeg savner, ville nok omfavnet Dahls nye standpunkt.

Hva har gjort en person til en helt? Den danske professoren Nils Gunder Hansen mener heltene våre eide en «uforknytt radius» som gjorde at de ble beundret. Hansen mener videre at i en verden som ligner et jernbur mer enn en østers, må nye helter ha litt av uforknyttheten til de gamle. Hvem tør ha det i dag? Det handler om å stå støtt, også når det blåser.

Er man nødvendigvis nostalgisk, når man ikke finner heltene noe sted? Den danske forfatteren Merete Pryds Helle skrev på Facebook at hun hadde lagt vekt på å finne yngre forbilder, yngre enn henne selv. Men fant hun dem? Jeg for min del kan ikke si at jeg har funnet mange, men statsviter Asle Toje og journalist og politiker Mimir Kristjansson har potensiale til posisjonen.

Martin Luther King var mitt aller fremste forbilde med sitt mot, sin drøm og sin vilje til å gjennomføre noe for en bedre verden, uansett kostnad. Han veide ikke tap mot vinning, men var kompromissløs, befriende klar og uredd. Det ble et tidsskille, da han ble drept 4. april 1968. Vi i Norge har faktisk «vår King», hun har viet sitt liv mot urett, krig og undertrykkelse; men jobber i det stille. Elizabeth Hoff har blant mye annet vært leder av WHO i Syria og er omtalt som «verdens modigste kvinne». Uselvisk, elskverdig og varm. I den grad hun påvirkes av andre, påvirkes hun nedenfra.

Forfatteren Jon Michelet ble hyllet etter sin død. Han var politisk aktiv på venstresida og sentral i ml-bevegelsen. Han var ikke noe naturlig forbilde, men han ble det faktisk. Bjørgulv Braanen omtalte han som «raus og omtenksom for alle som kom i hans vei». Michelet var en av folket. Fredrik Wandrup beskrev han i Dagbladet slik: «I likhet med Erik Bye kunne han snakke med hvem som helst, høyt og lavt i samfunnet. Han var en av disse som sa ifra klart og tydelig, uten å skjelve i stemmen». Samme ord brukte Erik Bye om en av de få gjenlevende personene jeg har som forbilde, Kris Kristofferson, som nå i en alder av 85 år har trukket seg tilbake og er preget av alderen. Og så er pensjonert fylkeslege Kristian Hagestad en jeg alltid lytter til, med sin klokskap, tydelighet, sitt vidsyn, sin raushet. En ekte helt!

Jahn Teigen skrev i den siste sangen han utgav, at han var «Ikke som alle andre». Det er ofte tilfellet for dem som inspirerer oss. Per Fugelli ble kåret til Norges beste meningsytrer på Protestfestivalen. «Velferdsstatens grunnverdier er omtanke, rettferdighet og barmhjertighet», sa han. Fugelli hadde Jesus som forbilde, uten å være kristen: «Han er den sterkeste budbæreren verden har sett når det gjelder de sosialmedisinske vitaminene som heter rettferdighet, romslighet, raushet og tilgivelse».

Erik Byes bortgang var nok det største tapet nasjonen har hatt de siste femti årene, kanskje med unntak av Kong Olav. Andreas Skartveit skrev at «mange millioner nordmenn, gjennom mange tiår, vil nok mene at Erik Bye er et av de største menneskene de har kjent, også alle de, de fleste, som aldri møtte han ansikt til ansikt. Vi mente vi kjente han, alle sammen. Skartveit sammenlignet han med Bjørnstjerne Bjørnson. «Vi er overlatt til oss selv nå,» skrev Levi Henriksen ved Byes død og fortsatte: «Hvem skal vi lytte til nå?»

«Hvem skal vi lytte til nå?» er en nøkkelsetning. Den siste var Kåre Willoch. Med sin klokskap og nøkternhet ble han lyttet til. Han var kompromissløs og sa det han mente, selv om han talte partiet imot. En annen helt for mange, miljøkjempen Erik Dammann, skrev i sin biografi at Willoch uttrykte en usedvanlig skarp kritikk av den rådende ekstremliberalismen og politikernes kapitulasjon overfor kapitalkreftene.

På TV2 og NRK sitter i dag TV-kjendiser i hver sine underholdningsprogram og inviterer hverandre som gjester. Kan det bli mer fordummende? Er det rart vi savner Erik Bye og Harald Tusberg?

Det snakkes høyt og ofte om mangfold og toleranse, men det har aldri før vært lavere under taket. Hvor er de «uknyttede» sjelene som ikke lar seg påvirke, som står støtt, som har slik klokskap og verdighet over seg at man lytter til dem? Nå har verden fått en ny helt i den ukrainske presidenten Volodymyr Zelenskyj. Ikke minst på grunn av sitt mot. Martin Luther King forklarte at «vi må bygge diker av mot, for å holde tilbake floden av frykt».

Hvor er de unge heltene som i en tid uten noen guddom over oss kan vise oss veien videre?

SI DIN MENING! Vi vil gjerne at du skal bidra med din mening, både på nett og i papir. Send ditt innlegg til debatt@fvn.no

Hva er et godt innlegg? Her er noen tips.