Hun nevner eksempler som de svenske fotballsupporterne som nylig ble drept Brussel og eritreere som gikk til angrep på andre eritreere i Bergen. Her og nå er det ikke minst terroren og krigen i Midtøsten som ryster oss og som er umulig å ikke ta inn over seg.

At verdens konflikter har rykket nærmere oss, illustreres også av de to innspillene som nylig har stått på trykk i Fvn fra to ungdommer i vårt nærmiljø. Den ene er skrevet av en ung dansk-palestinsk kvinne som beskriver sine erfaringer med en reise til sine palestinske slektninger i Israel. Det andre innlegget er skrevet av en anonym norsk jødisk ungdom som er redd og ikke lenger føler seg trygg og som ber om at hvis en har en jødisk venn eller venninne så ta kontakt.

Aslaug Kristiansen. Foto: Privat

Jeg vil takke begge disse unge fordi de deler med oss den smerten som volden og krigen påfører de som er så tett på og familiene deres. Selv om reportasjene på TV gir rystende bilder av krigens grusomheter, er det likevel noe spesielt med innlegg fra de som lever tett på konfliktene. En varm takk til dere begge to.

Som mor selv, gjør ikke minst bilder og fortellinger om barn som dør og lider et sterkt inntrykk. Jeg har selv en ungdom som overlevde mirakuløst terroren på Utøya. Derfor var det ekstra sterkt i starten av den krigen som nå raser å se og høre fortellingen fra de unge som danset i ørken og som plutselig ble angrepet. Som ungdommene på Utøya måtte de gjemme seg der de kunne finne ly, grave seg delvis ned i jorda eller gjemme seg i det lille gresset som fantes. På Utøya var det en mann med våpen som jaget barna og ungdommene omkring. Her var de mange. Dagens bilder fra Gaza er hjerteskjærende. Jeg leste nylig om mødre som snakker med barna sine som ligger klemt inne i de bombede ruinene og som de vet etter en stund vil bli kvalt av mangel på luft. Det er bare helt uutholdelig og ikke til å bære.

Akkurat nå er det vanskelig å forestille seg hva som vil komme etter en slik krig. En ting er likevel sikkert, nemlig at vi skal fortsette å leve sammen. Krigen og de menneskelige tragediene «snakker» til oss. Vi må hente frem hjelp fra religionen, historien, filosofien og etikken og ikke minst fra oss selv – for å kunne svare på lidelsene på en måte som ivaretar vår menneskelighet.

Akkurat nå er det vanskelig å forestille seg hva som vil komme etter en slik krig. En ting er likevel sikkert, nemlig at vi skal fortsette å leve sammen.

Et «svar» som gir håp er politiker Abdullahi Mohamed Alason sitt innlegg i Fvn som han starter med å skrive «kjære anonyme norsk-israelske jøde». Han skriver videre at han blir både trist og lei seg når ikke ungdommer tør si hvem de er. Slik skal vi ikke ha det i Kristiansand. Han avslutter med å si: «Du er jøde, jeg er muslim. Men først og fremst er vi folk».

Ja, og det er akkurat det vi er: Folk, og det skal være trygt å bo i Norge uansett hvem du er. Det er noe vi alle må sørge for! Når konflikten er så brutal som denne, blir diskusjonene ofte polarisert. En blir presset til å ta stilling for den ene parten eller den andre. Finnes det andre alternativer?

Et alternativ er å lukke øyne og ører og skru av TV’n og tenke: «Dette orker jeg ikke mer.» Det er et alternativ som er fullt ut forståelig, men som ikke fører til så mye. Et annet alternativ er å prøve å ikke vike unna for lidelsene, men innse at den ene partens lidelse ikke ekskluderes av den andres. Den palestinske lidelsen må fastholdes så vel som den jødiske. Begge partenes lidelser må lyttes til og anerkjennes. Dette vil være utfordringen en handler ut fra.

En slik posisjon er krevende fordi den er risikabel. En må selv oppgi en trygg posisjon i møtet med mangfoldet av stemmer som banker på og som er villig til å dele sin smerte med oss. En risikerer litt av seg selv når en går inn i, lytter og tar på alvor de mange virkelighetene som «snakker» til oss. Alason har ved sitt innlegg pekt mot en vei og en viktig byggestein, nemlig vår menneskelighet.

I forbindelse med terrorhandlingene på Utøya ble diktet som Nordahl Grieg skrev i 1936 Til Ungdommen ofte lest og sunget. Her skriver han at «skaper vi menneskeverd skaper vi fred». Og avslutter med: «Vi vil ta vare på, skjønnheten, varmen, som om vi bar et barn varsomt på armen». Vi er alle folk. Det skal vi fortsette med å være, og vi skal være det sammen.