Dette handler om Menigheten Samfundet, et 133 år gammelt luthersk trossamfunn som driver egne skoler der barna skal gå – enten de vil eller ikke – der alle lærerne tilhører menigheten og fordømmelse av alle andre trossamfunn er en del av formålet.
Negativ sosial kontroll satt i system
Subtil og diffus negativ sosial kontroll kan det være vrient å både avsløre og definere. Slik er det alltid. Men den som utsettes for denne kontrollen, vet hva den handler om, slik Robin Andersen forteller i boka «Alene ut». Men i menigheten han kom seg ut av, er ikke kontrollen begrenset til uforutsigbare og delvis skjulte mekanismer medlemmer kan frykte å bli utsatt for. For de tolv menn som styrer Menigheten Samfundet har selv satt den negative kontrollen i system:
I tillegg til den omtalte skoleplikten barna er underlagt, blir medlemmene nektet å gifte seg med kjærester som ikke tilhører menigheten. Homofile som lever i parforhold, møtes med «det store bann» (bannlysning) – det vil si ekskludering. Besøk i andre kirker enn Samfundets egne, betegnes som «fremmed gudsdyrkelse», og den lærer som gjør seg skyldig i noe sånt, mister jobben sin. Barna nektes å gå i 17. mai-tog sammen med barn fra andre skoler. Og om en 15-åring motsetter seg å bli konfirmert i Samfundets kirke, er det «uforenelig med medlemskapet», for å nevne noe.
Politiet la ham i jern sent på kvelden 17. mai 2015. Alene i en leilighet hadde han i fire timer ropt og slått i veggene.
Er det så ille da å være 15 år og bli kastet ut av menigheten? Ja, ikke bare ille – antakelig umulig for tenåringer som har sett hvordan andre utmeldte eller ekskluderte behandles.
Trosfrihet internt i trossamfunnet?
Og hvordan står det til med barns og mindreåriges trosfrihet når de tvinges som her?
Minoriteters religionsfrihet står heldigvis sterkt her i landet. Med god grunn er også minoritetene selv opptatt av å beskytte den, men er de og vi like opptatt av å ivareta trosfriheten blant minoritetene i minoritetene? Ta for eksempel barna. Hva med barn og tenåringer som ønsker å bruke friheten til noe annet enn å tro slik menigheten krever? Er deres trosfrihet og interne ytringsfrihet tilstrekkelig sikret?
Selv om foreldreretten står sterkt, er det illevarslende når den brukes til å ignorere barns rettigheter.
Bryter privatskolelova
Vi skal vokte oss vel for å legge hindringer i veien for at kirker, moskeer, Human-Etisk Forbund og andre tros- og livssynssamfunn fritt får formidle sine trosfortellinger og verdier til barna sine. Når dette skjer i livssynssamfunnenes søndagsskoler og barneaktiviteter, skal takhøyden være himmelhøy, men for den som driver private skoler, er det privatskolelova som gjelder.
I arbeidet med boka «Alene ut» har jeg gjennom åtte år skaffet meg tilgang til interne og hemmelige dokumenter fra Menigheten Samfundet. Noe av det mest overraskende har vært å oppdage at driften av trossamfunnets skoler kolliderer med privatskolelova – uten at det virker som tilsynsmyndighetene bryr seg.
Formålet med menighetens skoler er å skaffe elevene «kunnskaper […] som bør være felles for alle Samfundets medlemmer». Det er derfor barna skal lære at alle andre kirker er «falsklærende». Kan dette podes inn i elevene samtidig som de skal forberedes til vennskap med andre religiøse grupper? Neppe. Men det er dette privatskolelova krever: Skolen «skal ta sikte på å førebu eleven til eit ansvarleg liv i eit fritt samfunn i ei ånd av forståing […] og venskap mellom […] religiøse grupper».
Det er heller ikke enkelt å begripe at det kan fremme respekt «for dei nasjonale verdiane i det landet der eleven bur, og respekt for kulturar som er ulike hans eller hennar eigen» når barna nektes å feire grunnlovsdagen sammen med andre unger. Da hjelper det lite å si eller skrive på tavla at «de nasjonale verdiene er fine». «La stå!» Ungene lærer jo det motsatte i de andre timene; at den rette lære fastslår at de utenforståendes verdier ikke er verd å flagge for.
Når lovgiver legger vekt på landets verdier, er det grunn til å tro at de kan ha demokratiske verdier i tankene – og at disse verdiene ikke er en selvfølge. Men når Samfundets skoler etterlever formålsparagrafen sin – og sørger for at ungene lærer det medlemmene skal ha felles – må lærerne få ungene til å forstå at politiske partier «kommer fra vår onde natur».
Privatskolene kan heller ikke behandle likestilling slik de selv vil, sier loven. Skolen skal «førebu elevene [på] likestilling mellom kjønna», står det. Men i Samfundet tar menn alle de viktige avgjørelsene. Slik er den rette lære i menighet. Og skole. Kvinner holdes systematisk unna framskutte posisjoner og har noe på hodet i gudstjenestene for å synliggjøre at de er sine menn underdanige. For kvinners underdanighet er avgjørende felles kunnskap.
Slik er det også med kunnskapen om å bannlyse seksuelle minoriteter som lever ut sin seksualitet.
Tilsyn med skolens vesen
Dersom Utdanningsdirektoratet gjennomfører tilsyn ved Samfundets skoler, vil de neppe avsløre noe som helst gjennom å lese fagplanene. Skolens ledelse har flere tiårs erfaring med å redigere fagplaner slik at mulige lovbrudd ikke avsløres. Tilsynet må derfor gå til selve formålsparagrafen; de må merke seg at skolens innerste vesen er å skaffe elevene kunnskaper som «bør være felles for alle Samfundets medlemmer» – for så å sette seg inn i hva disse kunnskapene består i.
Hvis Samfundet fortsatt skal motta om lag 50 millioner årlig for å drive skoler som neglisjerer kravene i dagens privatskolelov – er loven lite verdt.
Her er vel egentlig bare to alternativer: Enten å endre privatskolelova slik at den harmonerer med Menigheten Samfundets forståelse av Guds ord, eller fjerne støtten til Samfundets skoler.