Kristiansand har vedtatt en nullvisjon mot vold og overgrep. Visjonen innebærer at barn og unge i kommunen skal ha en trygg oppvekst.

Kristiansand kommune har fulgt opp vedtaket med å kartlegge sine tjenester til barn og familier. Det inkluderer skole, barnehage, helsestasjon, pp-tjeneste, familiens hus og barnevern.

Kommunen vil finne ut hva som er utfordringene og hva som bør utbedres for å nå nullvisjonsmålet. Så nå begynner det spennende arbeidet. Og torsdag denne uken arrangerer Kristiansand kommune konferansen #tryggsammen. Det er en konferanse om forebygging og avdekking av vold og seksuelle overgrep mot barn og unge. Initiativet fra kommunen er fremtidsrettet. Her tør kommunen å sette søkelys på egne tjenesters forbedringsbehov. Og de tør å snakke høyt om at vi trenger både felles fagutvikling og store organisatoriske endringer for å gi bedre hjelp til utsatte barn og familier.

Å skape endring innen et så komplekst fagområde som vold og seksuelle overgrep mot barn er krevende. Siden 1980-årene har byråkratisering ført til mer og mer detaljstyring, standardisering, rapportering og kontroll i offentlige tjenester. Intensjonen var god. Alle skulle få bedre tjenester og lik behandling. Og tjenestene skulle bli billigere.

Men hjelpetjenester som omfatter møter mellom mennesker passer dårlig inn i dette byråkratiske og standardiserte tjenestetilbudet. Særlig gjelder det for tjenester til mennesker i krise. Og volds- og overgrepsutsatte enkeltpersoner og familier er i krise.

Mennesker har ulike ønsker og behov. Hjelpen må skreddersys for å oppleves som nyttig og relevant.

Det er noe selvmotsigende ved måten vi behandler fagfolk her i landet. Først bruker samfunnet milliarder på å utdanne fagfolk til å kunne utøve faglig skjønn. Men deretter gir vi dem arbeidsoppgaver som er så standardiserte at faglig skjønn ikke trengs.

Vi måler fagfolk på om de har fulgt retningslinjene og rapporterer på det de skal. Kvaliteten på relasjonene til de som mottar hjelp blir ikke målt. Faglige vurderinger blir overstyrt av regler og rutiner.

En storstilt kartlegging i forbindelse med nullvisjonen i Kristiansand kommune (Rapport lansert i 2024) viser dessverre at byråkratisering preger tjenestene også her.

Kartleggingen inkluderer 65 samtaler med barn, unge, foresatte, familier og ansatte i forskjellige barnerelaterte tjenester som skole, helsestasjon, barnehage, familiens hus og pp-tjenesten i Kristiansand, samt med samarbeidspartnere som politi og sykehus.

Rapporten viser at barn og familier møter oppstykkede tjenester som ikke helt henger sammen med hverandre. De går seg vill i ulike systemer. De møter utallige vennlige fagfolk, men de er usikre på hva de kan hjelpe med. Ofte blir barn og familier sendt videre til det man tror er riktig kontor.

Fagfolkene vil hjelpe, men er usikre på hvordan. Regler for hvilke tjenester som skal tilby hvilken hjelp gjør at fagfolk ikke kan gi den hjelpen familien ønsker, men må sende dem videre til andre.

Lærere, helsesykepleiere og andre fagfolk i kommunen opplever at de mangler gode veiledningstjenester i møtet med vold og seksuelle overgrep. De etterlyser også trygge og støttende ledere. I tillegg mangler barnehagelærerne, barnevernsarbeidere og de andre ansatte fullmakter til å kunne tilpasse sin hjelp til de barn og familier de møter.

Tiden er overmoden for nytenkning om kommunens tjenester til barn og familier.

For å oppnå nullvisjonen, må vi unngå å gjøre mer av det samme som vi vet ikke virker. Vi trenger ikke mer enkeltvis kompetanseheving av fagfolk. Vi har ikke bruk for flere kontrollsystemer og mer byråkrati.

Vi trenger å skape mer helhetlige og sammenhengende tjenester. Vi må ha felles fagutvikling i tjenestene. Vi trenger mer tillit til faglig skjønn og kunnskap hos de som jobber med barn og familier. Det vil øke fagfolks trygghet. Og det vil også trygge barn og unge og deres familier.

Gode forebyggings- og hjelpetjenester i morgendagens Kristiansand må bygges systematisk opp fra grunnen av.

Barna betaler prisen når fagfolk i hjelpetjenestene er engstelige og utrygge på sine egne systemer og praksis. Første trinn mot bedre beskyttelse av byens barn og unge handler om å utvikle trygghet i egen organisasjon.

Systemer og hjelpetjenester skal være til hjelp. Hovedsaken er barna og familien. Deres behov må være i sentrum og vi må lage helhetlig oppfølging av disse barna og familiene. De må slippe å selv finne ut hvor hjelpen finnes og forholde seg til en mengde forskjellige tjenester

Alle ansatte i kommunen som møter barn og familier utsatt for vold og overgrep må ha tilgang til spisskompetanse. Og de må ha tilgang til veiledning, felles fagutvikling og støttende ledelse.