En vennlig, mild sjel å treffe på. En nesten sjeldent hyggelig mann. Interessert, litt tilbaketrukket og faktisk litt beskjeden på egne vegne.

Men samtidig en kunstner som argumenterte ubøyelig, hardt og solid for kunsten, som aldri kompromisset, som aldri ville firet en tomme på kunstnerisk integritet eller uavhengighet. En perfeksjonist. Han kunne bruke mange år på et bilde hvis han ikke følte det satt helt. Han var ikke beskjeden på kunstens vegne.

For en kjempe han var. En stillfaren kjempe. Som gjennom sitt lange kunstnerliv har skapt et helt eget billedunivers, ulikt alt annet. Hans motivlandskap, fargebruk og komposisjoner – han hadde en sterk signatur. Det har han alltid hatt. Sin måte. Sin tenkning. Sitt språk. En intellektuell og svært klok maler.

Han ble bare 78 år. Det er ikke veldig gammelt for en virksom mann med fortsatt mye mening i sin livsgjerning. Han signerte sine siste malerier i atelieret sitt på Tyholmen i Arendal i november, i det gamle badehuset hvor han har bodd siden 1982.

For allerede i slutten av januar skulle han ha stor utstilling på Astrup Fearneley-museet i Oslo, hans største hittil. Og det sier litt, for han har hatt en lang rekke store utstillinger. Og han har stilt ut sin kunst «overalt», der det betyr noe. Innkjøpt der det betyr noe, samlet på av de mest kresne samlere.

Kristiansandere kunne sist se hans bilder i Kunsthallen i 2016, nesten parallelt med at han hadde en av sine største utstillinger i Århus i Danmark, ved prestisjetunge Aaros Kunstmuseum. Men ha ga alt i alle utstillinger alltid. Hvert eneste bilde var viktig. Og han hadde en stor tilhengerskare.

Mentor og rådgiver for mange kunstnere, nesten en egen Rickhard-skole, men han har også spilt en stor rolle for kunstinstitusjoner i regionen. Bomuldsfabriken Kunsthall i Arendal hadde ikke eksistert uten ham. Det var hans hjertebarn, han var en ivrig pådriver for at det ble et anerkjent visningssted i Norge. Det visste også publikum å sette pris på. Sist Leo, som han het på folkemunne i Arendal, hadde utstilling hjemme i byen han bodde i, skapte det faktisk trafikale problemer i veinettet. Det må ha vært publikumsrekord.

Leonard Rickhard var et etterkrigsbarn. Det har hans kunstnerskap båret preg av og dette utømmelige temaet har opptatt ham.

I sitt atelier hjemme på loftet i det gamle badehuset på Tyholmen. Foto: Kjartan Bjelland (arkiv)

Han er kalt «stillhetens maler». Hans motiver sprudler ikke over av uttrykksfulle mennesker. Mennesker er nesten fraværende. Er de der er de ofte bortvendte eller bare en kontur.

Nei, det er spor av menneskelig aktivitet som har interessert ham mer. I motivene finner man etterlatte konstruksjoner fra industri, kanskje krig, forlatte brakker og bygg, en slags forfallen modernitet. Ofte plassert i stille naturlandskap, så stille at det nesten virker truende. Eller bærer minner om noe som har vært truende. Foruroligende. Men ofte i en myk og estetisk fargepalett som er inntagende og lett å bli betatt av. Lag på lag, det tar tid å ta inn.

Og dette har Rickhard holdt fast ved hele veien, selv om mange av hans samtidige kastet malerkunsten over bord og i noen år bega seg i kast med det som var med tidsriktig konseptkunst. Og som nå er mye utdatert. Leo hadde funnet sitt landskap og var trygg i det. Og etterhvert mer og mer suksessrik i det.

Rickhard hadde en stor og trofast tilhengerskare, og den ble stadig større. I slutten av januar skulle han åpnet sin neste utstilling på Astrup Fearnley i Oslo, den skulle være en feiring av et halvt århundre langt kunstnerskap. Foto: Kjartan Bjelland (arkiv)

Og nå er altså en av Norges største malere veldig plutselig gått ut av tiden. Det er vondt. Han hadde mer å gjøre. Det er tomt. Det er ingen som ham.

Men så er det altså faktisk slik nå – i det vi går inn i 2024 – så har hans tematikk mer gyldighet og relevans enn på lenge. For den stille uroen han speilet i sin kunst, det sivilisasjonsfallet man kanskje kan si han ønsket å fortelle noe om, den defekte eller dekonstruerte, mekaniske ingeniørkunsten – alt hadde også frampek. Som betrakter blir man fylt av den litt skremmende erkjennelsen av dette skjer. Og kan skje igjen. Hans urovekkende motiver og krigstematikk har fått forsterket aktualitet.

Slik det alltid er med stor kunst, den vil alltid gjelde, alltid ha noe å si.

Dette er et stort tap først og fremst for Leonard Rickhards familie, hans kone forfatteren Berit Rickhard og deres datter. Våre varmeste tanker og kondolanser til dem.

Men selv om den store maleren nå har gått ut av tiden – så har slettes ikke bildene hans det. De vil alltid være blant de beste i landet og de vil alltid ha noe vesentlig å fortelle.