Innlandet trenger offensive politikere, som ser mulighetene for bygdene og tettstedene. Arild Windsland er, i noen få uker til, en slik ordfører. Men dessverre er det nettopp typer som ham som har måttet strekke våpen inn mot, under og etter valget. I stedet har politikere som har profilert seg på skepsis mot storbyen, vunnet fram.

I Vennesla sa et bredt politisk flertall, med Torhild Bransdal (KrF) i spissen, nei til Kristiansand før valget. Bransdal ble gjenvalgt.

I Iveland spilte Gro Anita Mykjåland (Sp) lenge offensivt — og høyt. Hun slo fast at Iveland vil være for liten til å klare seg alene i fremtiden, når tunge oppgaver skal løses og inntektssystemet endres. Men da Vennesla sa nei, forsvant muligheten for en storkommune også for Ivelands del. Og da valgresultatet ble klart, var det KrF som hadde vunnet valget, på sitt budskap om nei til sammenslåing også med Vennesla.

Kristiansand og kystkommunene trenger innlandskommunene. Og innlandskommunene trenger kysten.

Også i Windslands Birkenes var det nei-partiene som gikk fram. Ap sa klarest nei og ble størst. KrF signaliserte sterk skepsis og ble nest størst. Windsland som allerede lenge før valget tenkte visjonært om en stor-kommune, tapte nominasjonskampen i eget parti. Selv om det må sies at innføringen av eiendomskatt åpenbart også kostet ham oppslutning i eget parti.

Bildet er klart. Det var nei til storkommune-budskapet som vant fram i innlandskommunene. Dermed kan den prosessen som nå er i gang i stede føre til en storkommune langs kysten, fra Lillesand i øst, til Søgne og Songdalen (som nesten er for en kystkommune å regne) i vest. Uten å være nedlatende overfor noen, snakker vi i så fall om en stor, sterk og dynamisk kommune langs kysten, som vil være i stand til å tiltrekke seg kompetent arbeidskraft og kunne bygge opp sterke fagmiljøer. Mens kommunene innenfor vil være langt svakere på disse feltene.

En slik løsning kan også stille innlandskommunene overfor store utfordringer på et annet vis. I dag samarbeider de sju Knutepunkt-kommunene tett på en rekke områder i form av interkommunalt samarbeid. Men det er ingen gitt å vite hva som vil skje med dette samarbeidet hvis kystkommunene slår seg sammen. Vil en ny storkommune ha behov for et slikt samarbeid med de få og langt mindre kommunene i innlandet? Vil den ha tid til å prioritere det? Ved en kystkommune skal det ikke mye fantasi til å forestille seg at svært mye energi vil måtte brukes på intern samordning etter en sammenslåing. Store organisasjoner skal smeltes sammen, og en ny, felles kultur må skapes. Samarbeid med andre kommuner på områder som ikke lenger er så viktige for en storkommune, kan da bli skadelidende.

Det vil i så fall være synd for begge parter. Og for hele regionen. Kristiansand og kystkommunene trenger innlandskommunene. Og innlandskommunene trenger kysten.