Helge Røed

Kristiansand kommune var stort sett bare Kvadraturen og Lillesand kommune var et lite område rundt havnebassenget. Det var bare Iveland og Søgne som ikke ble slått sammen med noen andre kommuner. Lillesand ble slått sammen med Høvåg og Vestre Moland. Birkenes med Herefoss og Vegusdal. Kristiansand med Oddernes, Randesund og Tveit, Vennesla med Øvrebø og Hægeland og Songdalen var et resultat av en sammenslåing av Greipstad, Finsland og en del av Øvrebø.

Redusert fra 750 kommuner

Dette var en del av den omfattende endring av den norske kommunestrukturen som ble gjennomført i løpet av 60-åra. Antall kommuner ble redusert fra om lag 750 til om lag 450. Denne konsolideringen av kommunestrukturen i Norge dannet grunnlaget for den sterkeste vekstperioden vi har hatt i kommunene, særlig i de gamle herredskommunene.

Kommunene i Kristiansands-regionen har vokst sammen til en bo -og arbeidsmarkedsregion, der hele regionen betraktes som en felles arena som jobber, boliger, handel, kultur og fritidsaktiviteter.

Den nye kommunestrukturen ble utredet av Schei-komiteen som ble nedsatt allerede i 1949. Mesteparten av forslagene ble fremmet for Stortinget av Jens Haugland fra Kristiansand (født i Bjelland), som var kommunalminister i Einar Gerhardsens regjering fra 1963 til 1965. Han var tidligere justisminister helt fra 1955 og er den sørlending som har sittet lengst ved Kongens bord etter 2. verdenskrig. Det var ingen lettvekter som satt så lenge på så tunge poster i Einar Gerhardsens regjering.

Ikke frivillig

Kommunene fikk mulighet til å uttale seg om ulike sammenslåingsalternativer, men det var ikke frivillige prosesser. Da hadde nok resultatet blitt et helt annet.

Det er en nokså entydig erfaring at reformer av kommunestrukturen er vanskelig å håndtere både i rikspolitikken (Christiansen-utvalget fikk en ublid skjebne) og i frivillige prosesser i kommunene (Erna Solberg mislyktes med dette som kommunalminister).I dag vil nok de fleste mene at kommunegrensene fra tiden før den store sammenslåingsprosessen var ganske absurde og det er nok bare godt voksne mennesker som vet hvor grensene gikk. Om femti år er det mye som taler for at den kommuneinndelingen vi har i Kristiansands-regionen i 2015 vil bli oppfattet som like meningsløs som den vi hadde for femti år siden.

Bo— og arbeidsmarkedsregion

Kommunene i Kristiansands-regionen har vokst sammen til en bo -og arbeidsmarkedsregion, der hele regionen betraktes som en felles arena som jobber, boliger, handel, kultur og fritidsaktiviteter. Avstanden mellom kommunesentrene kan grovt sett regnes i minutter, med Iveland som et unntak. Alle befolkningsprognoser er usikre, men i følge SSBs mest brukte alternativ kan Kristiansands-regionen komme til å vokse med 60.000 innbyggere fram til 2040. I et langsiktig perspektiv er det derfor er et stort behov for å se samfunnsplanleggingen i hele regionen under ett. Det er det viktigste argumentet for at kommune i regionen (kanskje med unntak av Iveland) bør slås sammen.

Om noen uker kommer den faglige utredningen om alternative løsninger for kommunene i Knutepunkt Sørlandet. Da må politikerne «ta ballen» og gjennomføre skikkelige politiske drøftinger om framtida for regionen

I tillegg til behovet for en felles samfunnsplanlegging, er det behovet for spesialiserte tjenester for relativt små grupper som tvinger fram behovet for større kommuner. Alle kommuner er store nok til å drive skole, barnehager og eldreomsorg. Men innenfor områder som barnevern, pedagogisk-psykologiske tjenester, rus og psykiatri har selv kommuner på Lillesands størrelse problemer med å opprettholde og utvikle gode fagmiljøer.

Utredningsarbeidet om ny kommunestruktur i regionen er i gang, men det er slett ikke sikkert at det vil bli resultatet. Kanskje er det snarere tvert imot.

Entusiastisk tilhenger

Det er vel bare Kristiansand kommune som er entusiastisk tilhenger av omfattende sammenslåing og den viktigste begrunnelsen fra Kristiansands side ser ut til å være «kjøttvekta». Kristiansandspolitikerne har et ønske om å være med i det gode selskap av storbyer i Norge og uten en sammenslåinga kan byen havne enda lenger ned på listen enn i dag. Det er i seg selv ikke noe tungt argument og gjør ikke noe særlig inntrykk på verken politikere eller innbyggere i nabokommunene.

Dersom prosessen skal lykkes må politikerne i Kristiansand ikke betrakte en sammenslåing som en form for byutvidelse, men som et prosjekt for en helt ny og annerledes kommune, med flere sentra og ulike lokale identiteter. En ny kommune må gi kraft og utviklingsmuligheter til eksisterende sentra i alle kommunene i regionen. En ny kommune må også utvikle en styringsmodell som tar vare på det sterke lokale politiske engasjementet i alle de eksisterende kommunene.

Må «ta ballen«

Om noen uker kommer den faglige utredningen om alternative løsninger for kommunene i Knutepunkt Sørlandet. Da må politikerne «ta ballen» og gjennomføre skikkelige politiske drøftinger om framtida for regionen. Hvis det skal lykkes må Kristiansands-politikerne være på tilbudssida.

Kristiansandspolitikerne må «løfte blikket» ut over Kvadraturen og vise at de vil være med å bygge en ny, stor kommune på Sørlandet. Dersom det ikke skjer er jeg temmelig sikker på at sammenslåingsdiskusjonen vil mislykkes også denne gangen.