Den smertefulle prosessen som mange mennesker befinner seg i, også menigheter og organisasjoner, hvorvidt kirken skal vigsle likekjønnede, har skapt mange sår og mye smerte. Mennesker er preget av anfektelse og bekymring, av tvil og av tro. Det skal vi ha respekt for. «Ja, visst gör det ondt när knoppar brister — ont för den som växer och den som stänger.» Men smerten og sårene har også utløst mye fordømmelse. Det må vi aldri godta.

Les også :

Arbeid for økt forståelse

Økumenikk (fra gresk oikoumene, «den bebodde verden») er et begrep som handler om arbeid for økt forståelse og om samarbeid mellom forskjellige kristne kirker. Uenighet og splittelse mellom de forskjellige, kristne kirkesamfunn er ikke noe moderne fenomen, men går tilbake til oldkirkelig tid. Denne problematikken finner vi også innenfor islam og buddhistiske kulturer. Utfordringen vi står ovenfor som et moderne samfunn er hvordan vi best formidler kunnskap og forståelse på tvers av religioner og livssynssamfunn.

Spørsmålet vi må stille oss er om vi virkelig ønsker at våre barn og unge skal vokse opp uten å snakke sammen?

I våre barnehager og skoler finnes i dag et kulturelt og religiøst mangfold og vi har selvsagt frihet til å like eller mislike dette. Spørsmålet vi må stille oss er om vi virkelig ønsker at våre barn og unge skal vokse opp uten å snakke sammen? Uten å samarbeide? Uten kjennskap, kunnskap eller respekt for hverandre? Dette er først og fremst et ansvar som hviler på oss voksne enten vi er foreldre, lærere eller religiøse ledere.

Utfordrende og krevende

I ni år har Forum for Tro og Livssyn (FTL) arbeidet sammen for forståelse og respekt mellom mennesker og mellom tolv organisasjoner med forskjellig livsanskuelse. Det kan i seg selv være utfordrende og krevende å skulle bygge broer mellom så mange forskjellige organisasjoner.

Når vi møtes som enkeltindivider, ansikt til ansikt, blir det lettere å akseptere, forstå og respektere hverandre også for det som skiller oss. Så sant dette ikke bryter andre mennesker ned. Vi tror vi aldri hadde klart dette i FTL uten stadig å minne hverandre (og innledere til dialogsamtaler) om, at det er dialogen som samler oss, og troen på den — og uten at den også får prege oss i våre «lukkede rom» og i arbeidet vårt. Dialog forplikter. Den gjør oss sterke - sammen. Den skaper fellesskap, ikke utstøtelse. Og den gir ny kunnskap.

Nytt lys og nytt håp

Faktisk har den en egen, genuin sprengkraft. Og visst kan den være både krevende og utfordrende, og også skape både angst og frykt. Men den er også støttende og forløsende, og kan gi nytt lys og nytt håp. Den utfordrer og provoserer, men er aldri fordømmende. Aldri kontrollerende. Fordi den skal gi plass til alle. Dialogen snakker aldri mennesker ned. I den møtes vi i frihet og tar ansvar for oss selv og det den enkelte av oss står for. Der skapes trygghet nok til å åpne opp overfor det fremmede, det som skremmer og uroer. Dialogen gjør oss sårbar, derfor må vi våge og ville den. Vi må forsøke å lytte, for å fornemme og akseptere litt mer av det som ikke er vårt. Da kan det aldri være et mål å skulle overtale den andre til å favne min tro og min overbevisning . Hvilken rett har jeg til det? Tro handler ikke om å vite. Den handler om aksept og en anelse, en formodning, en tanke, et budskap, noe å stole på - og noe å bygge livet på. Ikke noe som gir vitenskapelige svar på alle spørsmålene jeg tumler med. Friheten i dette rommet forplikter samtidig til aldri å nedvurdere andre mennesker som tenker, lever og mener annerledes enn meg selv, og til aldri å utføre handlinger som trekker dem ned.

Dialogen gjør oss sårbar, derfor må vi våge og ville den. Vi må forsøke å lytte, for å fornemme og akseptere litt mer av det som ikke er vårt.

La oss ta utfordringen og mulighetene som ligger i dialogen og respekten, til å kunne nå hverandre. La oss åpne opp og inkludere. Og dessuten - dialogen skaper bare vinnere. Ingen tapere.