– Pisk eller gulrot? – Pisk, naturligvis!
Omtrent slik kan en samtale mellom enkelte politikere og byråkrater høres ut når diskusjonen går om hvordan trafikkøkningen, miljøet og presset på sentrum skal håndteres de neste årene. Har noen registrert en diskusjon om hvordan myndighetene skal legge til rette for alternativer til bilen? Hvordan kollektivtrafikken skal bedres, rutene gjøres flere og mer til å stole på og prisene lavere? Nei. Fokus ligger dessverre ikke der. Skyldes det vrang vilje eller mangel på fantasi og evner til å sette seg inn i hvordan folk flest har det?
Befolkningen skal piskes til å la bilen stå hjemme, og i stedet velge dyre og dårlige kollektivtrafikkløsninger. I Kristiansand har vi et kollektivtrafikksystem som gjennomgikk en omlegging for noen år siden. I ettertid har vi sett at innføring av Metro var som å sminke ei hore; det ble kun gjort endringer i eksteriøret som ikke gjorde varen særlig mer spennende eller bedre. Regulariteten er svak, prisene høye.
Både lokale og sentrale politiske miljøer har i årevis brukt kollektivtrafikken som valgkampammunisjon. Rent retorisk og politisk har temaet vært takknemlig for sentrum og venstresiden fordi det har skapt et inntrykk av at hensynet til miljøet var det viktigste, og at de skulle hjelpe oss å bedre det. Det skulle satses på kollektivtrafikk, vi skulle få lyst til å sette bilen igjen hjemme. Både samvittighet og miljø skulle få seg et løft.
Svært, svært lite har skjedd. I Kristiansand har billettprisene steget år for år. Ingenting er gjort for å oppmuntre bilistene til å velge kollektivt. Regjeringen har lovet penger til de kommunene som velger rushtidsavgift, slik at kollektivtrafikken kan bedres. Tror vi på det? Er det mangel på penger som har gjort at ingen norske byer har forsøkt seg med gratis buss, i det minste fra byenes ytterkant og inn til sentrum? Det er vel ikke det. Det er mangel på fantasi og politisk mot som gjør at vi gjør det samme om og om igjen: Tyner bilistene for penger gjennom avgifter. Når det gjelder avgifter er fantasien atskillig bedre.
Jeg ønsker mindre biltrafikk i sentrum av min hjemby Kristiansand. Jeg ser selv at sentrum av og til er i ferd med å kveles i eksos og støy. Jeg ønsker flere bilfrie gater, og mindre areal båndlagt til parkeringsplasser. Jeg ønsker et kollektivsystem som gjør at jeg enkelt kan reise med buss inn til sentrum, et bussopplegg med høy frekvens og lave priser som gjør at vi velger selv det som er best for omgivelsene og miljøet. Selv kan jeg godt reise med buss, men ikke dersom bussen er et dårligere og mye dyrere alternativ enn bil. Ja, nå blir bussen et billigere alternativ for meg ettersom bilbruk blir svindyrt fordi både bomavgift og rushtidsavgift kan bringe de samlede avgiftene til høyder vi aldri har sett før. Problemet er at ingenting gjøres for å gjøre det enklere for meg når jeg til slutt tvinges til å velge buss i stedet for bil.
Barnefamiliene blir trolig de store taperne. De som må av gårde en omvei for å levere barn i barnehagen, samtidig som de må ha med seg både barn og varer hjem, har sjelden alternativer til buss. Ja da, det finnes barnefamilier som kan leve uten bil, men det handler om noen få. Den store hop får bare mer problemer, en vanskeligere og dyrere hverdag. Hvorfor har vi valgt politikere for å gjøre ting vanskeligere for oss?
Det finnes faktisk politikere som mener pisk er det eneste virkemidlet for å nå mål om mindre bilkjøring. Det finnes politikere som har som arbeidsteori at folk flest aldri synes kollektivtilbudet er godt nok, og at man således aldri får bukt med bilkjøringen gjennom å bedre det. Dermed er jo valget enkelt; det er kun gjennom å gjøre bilkjøring så dyrt og vanskelig at vi til slutt tvinges til å la være, som hjelper. For å sitere en SV-politiker fra Nordland, som på sin internettblogg tenker høyt rundt spørsmålet:
«Skal man da prøve å oppveie alle disse «bil-gulrøttene» med «buss-gulrøtter» for å få folk til å begynne og kjøre buss? Det ville selvfølgelig vært veldig behagelig. Men også veldig dyrt . Hvis vi er enige om at kollektivtransport er fremtiden, burde det heller ikke være nødvendig. Og hva om vi bruker milliarder av kroner på «kollektiv-gulrøtter», og folk fortsatt vil kjøre bil ? Det blir dyrt, det. Så, jeg er nok fremdeles en tilhenger av pisk, vi har fått gulrøtter nok for mange år fremover.»
Norge er en sinke på kollektivtrafikk. Utbyggingen av tog har vært kun symbolsk de siste tiårene. I sentrale strøk av Østlandet er det nærmest fullstendig kaos flere ganger i uken fordi gammelt materiell, spesielt knyttet til skinnegangen, stanser trafikken. Jeg hadde en gang en kollega som jobbet i Oslo og bodde i Drammen, og som i løpet av tre måneder ikke en eneste dag kom på tiden verken til jobb eller hjem fordi han insisterte på å ta tog. Veiutbyggingen går også så tregt at kork og sammenhengende køer er dagligdags. Samferdselspolitikken og veiutbyggingen er, som både forskere og kommentatorer har pekt på i løpet av sommeren, ineffektiv og dårligere enn den i Albania.
Når politikere, spesielt de i regjering, møter slike argumenter, svarer de at bevilgningene har økt drastisk. At de bruker så og så mye mer enn regjeringene før dem. Det er egentlig ikke så interessant så lenge rammene er for små og fremdriften for dårlig.
Norge er et land av betalingsvillige og avgiftsvante. Vi aksepterer det meste så lenge det ikke medfører direkte ubehag eller merarbeid. At vi betaler oss ut av problemer politikerne har satt oss i, finner vi oss i uten at noen demonstrerer i gatene. Trafikkbildet i Kristiansand er et resultat av manglende planlegging og mangel på riktige grep, hvorav ett er et bedre kollektivtilbud. Jeg sier ikke at det er det eneste som nytter, men sikkert er det at det hjelper på situasjonen. Når byråkrater, byplanleggere og politikere ikke gjør jobben sin, må vi svi for det. Skal vi finne oss i det?
