Det var en onsdag kveld i slutten av juni, og jeg sto på Odderøya med et plastglass pils. Hver gang jeg skulle ta en slurk var det like mye i glasset som forrige gang, og jeg merket at ølet smakte mer og mer som regn.

Bandet på scenen var svenske Bob Hund, og de gjorde en hederlig innsats for å muntre opp et vasstrukkent publikum:

byline140212-75.jpg

«Applaudera för fan, fast ni har vita regnponchos på», ropte vokalist Thomas Öberg til meg og de andre cirka 1499 menneskene jeg kunne se i Bendiksbukta. Jeg grep meg i å lure på hvor mye festivalen kom til å gå i minus der jeg sto med den vasne pilsen. Pøsregn en onsdag før fellesferien var nokså langt unna drømmescenariet for Quartfestivalens 25-årsjubileum, et jubileum som angivelig trengte 5000 besøkende daglig for å gå i balanse.

Uoppdragne

Men jeg hadde bestemt meg for å kose meg, og tok større og større slurker av glasset. Det var tross alt første gang på 21 år at jeg var på Quartfestivalen uten å være på jobb for avisa.

Min siste jobbefrie Quart var i 1995. Det året campet jeg i Bendiksbukta sammen med en gjeng andre uoppdragne gudbrandsdøler. Kristiansanderne skjønte ikke hva vi sa, og vi hadde kommet for å høre Grant Lee Buffalo og drikke så mye øl vi bare maktet.

De aller fleste av de grånende besøkende på Quart 25 var også på en nostalgitripp. Noen hadde kledd seg ut i «festivalantrekk» som var kule i forrige århundre, og da Basement Jaxx spilte DJ-sett på Odden festet man som om det var 1999. Det sosiale var nok det viktigste for de fleste på Quart 25. ## Ut på dato

Den siste dagen må jeg innrømme at jeg gikk hjem før kveldens hovednavn Underworld kom på scenen. Jeg får ikke konsertfølelsen av å stå og se et par DJs/knottetrykkere spille musikk som du like gjerne kunne spilt høyt i stua hjemme. Eller som en kamerat uttrykte det: «Det er nesten som å gå på kino med bind for øynene». Jeg vet at dette er meninger som gikk ut på dato for kanskje 20 år siden, men sånn er jeg. Og selvsagt kunne jeg blitt værende for festens skyld, men det var midt i uka og jeg skulle på jobb dagen etter. Dessuten var været som nevnt litt ueffent.

Spylt vekk

Med et så lite dedikert publikum sier det seg selv at «det er risikosport å drive festival». Det er dette festivalarrangører pleier å fortelle oss journalister når de skal forklare hvorfor de sliter med finansene. Som alle vet skal det ikke mer enn et par regnskyll til for å spyle vekk grunnlaget for en festival. Bare spør gjengen som denne uka forsøker for tredje gang med Norway Rock i Kvinesdal.

For festivalene kommer tett også denne sommeren. Det gikk bare halvannet døgn fra de siste Quart-nostalgikerne forlot Bendiksbukta til det brakte løs med Palmesus på Bystranda forrige fredag.

Kontrasten mellom tilstelningene kunne knapt vært større. Den viser også godt hva som har endret seg med festival— og musikk-kulturen de siste ti-femten årene.

Nye generasjoner

Quartfestivalen ble i sin tid kjent for å booke artister akkurat idet de holdt på å slå gjennom. I tillegg brakte de artister som var så store at det egentlig var for godt til å være sant. Dessuten var Quart kjennetegnet ved å favne mange sjangre, både black metal, hip hop, soul, elektronika og streit rock'n roll hadde plass.

Med sitt åttesifrede bookingbudsjett bringer Palmesus også store navn, men her er det mest økonomien som knapt er til å tro.

For mens det var glissent på den (aller) siste Quart var alle de 30.000 billettene til Palmesus utsolgt mange måneder i forkant. Folk kommer langveisfra, de kjøper billett lenge før de aner hvem som skal stå på scenen, og gjerne et helt år før de har sett værmeldinga. Og musikken som bookes er i all hovedsak EDM, eller altså elektronisk dansemusikk av typen Kygo, Martin Garrix og Jason Derulo. De nye generasjoner får med andre ord konsertfølelse av helt andre ting enn hva jeg gjør.

Festivaldøden overdrevet

Nå i skrivende stund er over halvparten av billettene til neste års Palmesus solgt. Du finner knapt maken, og omsetningen til festivalen har på fem år steget fra 3,5 til 28,5 millioner kroner. Når du spør festivalledelsen hva som er hemmeligheten er svaret som regel at det er viktig å ha et tydelig konsept; En klart definert merkevare.

Slik kan man unngå den mye omtalte festivaldøden som vi i mediene har skrevet så mye om de siste ti årene.

Skal vi tro statistikken har vi overdrevet litt. Det finnes nemlig fremdeles 4470 små og store festivaler i Norge, for noen ildsjeler lærer rett og slett aldri. Til uka arrangeres Skral festival i Grimstad, en festival som gjenoppstod i fjor ledet av den mest uhelbredelige festivalfikseren av alle: Toffen Gunnufsen.

Trass og vilje

Borte i Kvinesdal er det Kjell Arne Aamodt og en gjeng andre metallhoder som ikke vil gi seg, for der foregår Norway Rock akkurat nå. Dette til tross for at festivalen har gått konk to ganger før (2006 og 2011), den første gangen under navnet Kvinesdal Rock.

På Odderøya arrangeres Måkeskrik denne helga for femte gang. Festivalen som har hovedfokus på norsk indierock er laget mye på trass og vilje, og måtte holde på i fire år før den gikk i pluss.

Men det er i Tvedestrand det virkelig har gått for seg denne uka, for der har 6000 ungdommer kommet til Skjærgårds Music & Mission som arrangeres for 35. gang (!)

Også her er oppskriften på suksess den samme som for Palmesus: En tydelig profil. En tydelig nisje. Folk skal vite hva de får når de kommer til festivalen.

Men hva folk vil ha er ikke nødvendigvis det samme som for femten år siden. Hva du har råd til som halvstor arrangør er heller ikke det samme, og det er forlengst slutt på å sette opp rockeband i verdensklasse på middelsstore festivaler.

Gir helt blaffen

For noen arrangører har den tidligere nevnte sjangeren EDM blitt en del av oppskriften, også på til dels helt uventede steder. I går spilte for eksempel Kygo på Kongsbergjazz.

Denne festivalen gikk tidligere med store underskudd, helt til de for tre år siden begynte å gi fullstendig blaffen i sjanger når de booker toppnavn. Nå har både Stevie Wonder, Van Morrison og altså Kygo spilt «jazz» på Kongsberg. Det hører med til historien at til og med Vassendgutane spilte på denne festivalen i år.

Det er altså flere måter å flå katta på når du skal lage levedyktig festival: Enten må du finne den mye omtalte nisjen, eller du må være fullstendig skamløst kommersiell. Og hvis du klarer begge deler kan du leve godt og lenge på palmekysten, enten det regner i ølet eller ei.