Eva Kvelland Foto: Tore André Baardsen

Jeg har lenge og uten hell forsøkt å selge tolv bind av Aschehaug og Gyldendals store norske leksikon fra 1981. Innbundne i sort skinn og med innbretta hjørner på telefonkiosk og fotskammel . De tilhører tiden da internett ikke var et ord, da vi måtte vente på Dagsrevyen før vi kunne dele nyheter, og da skriftlige kilder ble oppfattet som sikrere enn banken. Da jeg skrev særoppgaven min på gymnaset — om nyromantikken, Hamsun og Obstfelder - gjorde jeg litteratursøket i andre etasje på Mandal bibliotek. I skrevne, trykte bøker. Jeg gikk glipp av opphetede diskusjoner om hvorvidt Hamsun var nazist, og jeg kunne ikke plagiere andres skoleanalyser av Obstfelders dikt. Derimot slapp jeg å betvile sannhetsgehalten i det jeg leste, og ingen ba meg være kritisk til kilden. Internett er som et schizofrent leksikon. Konkurrerende sannheter - og usannheter. Informasjon på speed - og vi elsker rusen. I bunn og grunn er det bra, men den kritiske sansen har ikke utviklet seg like raskt som tilgangen på informasjon. Når hele verden er potensielle journalister og redaktører, så får det også konsekvenser for hvordan vi som lesere må forholde oss til informasjonen. Vi deler, vi kommenterer og vi liker i et rasende tempo. Stort sett går det bra, men litt for ofte går det raka vegen til svarte natta. Det er da vi deltar i fiktive konkurranser på Facebook, melder oss inn i grupper med tvilsomme formål, og deler villig saker basert på overskriften alene. Kildekritikken er fraværende, og kommentarfeltet regjerer.

Selv har jeg nettopp lest at Donald Trump kan bli president i USA. Men man skal heldigvis ikke tro på alt man leser.

Noe av det morsomste (og tristeste) er når folk i fullt alvor deler saker fra satirenettsteder. Med stort engasjement, sinne og gjerne et sleivspark mot muslimer, sosialister eller kapitalister fyrer de av sted ei lenke med oppspinn. For eksempel da VGs Helt normalt kunne melde at regjeringen frarådet bruk av marsipangriser på skolene til jul, og det rant over av caps lock, bannskap og muslimhat. Eller da en annen kjent satireside, Opplysningskontoret , kunne melde at NRK kom til å retusjere bort korset fra det norske flagget under 17. mai-sendingene, og kommentarfeltet klikka i mental vinkel over NRKs manglende respekt for norsk kulturarv (Norsk KUTLUR arv!!??!!). Karakterene fra livets harde skole er variable.

Underholdningsavisen Eavisa kunne i oktober melde om rekordmange slanger i norske toaletter, og med en påfølgende bekymring for at mannlige kjønnsorganer skulle ende i dødskamp - slange mot slange. Saken ble delt mer enn ti tusen ganger, og kommentarfeltene fyltes med vettskremte menn(esker) og - i fullt alvor - mulige forklaringer på slangeproblemet. I 2015 delte en mann et bilde av ei bleie med rosa griser rundt midjen. Budskapet var at muslimer i Kristiansand hadde reagert på at en butikk på Sørlandssenteret solgte produktet, og at de nå forsøkte å få det fjernet fra markedet. Tusenvis likte bildet og flere tusen delte det. Kommentarene var som de alltid er når noen setter fyr på muslimhatet. Butikksjefen selv sa han aldri har mottatt en eneste klage på bleiene, og opphavet til innlegget ville ikke oppgi sine kilder.

Vår digitale dømmekraft er viktig. Både fordi den gir oss evnen til å vurdere om noe er sant eller usant, og fordi den setter oss i stand til å korrigere andre. Internett er ikke som leksikonet fra 1981. Det gir oss en enorm tilgang på kunnskap og informasjon, men også på usannheter og spekulasjoner. Det krever mer av oss enn spontan deling basert på overskrifter.