Det kunne vært oss, som sto der, med døden bak oss og en vegg av piggtråd og umenneskelighet mellom oss og håpet.

Det kunne vært oss som sto der, etter å ha gått på beina i flere døgn nesten uten mat og vann, stoppet av en vegg av bevæpnet politi.

Hvis det var oss — hvis det var vi som var tvunget på flukt fra hjemlandet vårt - hva ville vi tenkt om menneskene som i fred og rikdom ser på bilder av virkeligheten mens de sitter i godsofaen og spiser Pizza Grandiosa og diskuterer om vi skal, eller ikke skal, slippe inn 8000 syrere i løpet av tre år?

Må ha et hjem

Kan vi slutte å diskutere de 8000? Kan vi begynne å diskutere millionene med syrere som må ha et hjem? Nå.

Vi kan ikke hjelpe dem der det er krig. Det er for sent. De må ha nye hjem, midlertidige hjem, i Europa. Hos oss. Til FN slutter å la Russland og Kina blokkere alle initiativ på å stabilisere landet. Til syrerne kan reise hjem igjen.

Vi snakker ikke om mennesker som skal bli i det kalde landet vårt for alltid. Vi snakker om mennesker som må ha et midlertidig hjem frem til verdenssamfunnet har fått samlet seg om en plan for Syria. En plan som må komme.Hvis det ble krig i Norge igjen, i dag; Hvis hverdagen til barna våre handlet om skuddveksling, bomberegn, medisinmangel og sult; Ville vi ikke flyktet? Og ville vi ikke forventet at noen tok i mot oss til krigen var over?

Verste siden 2. verdenskrig

Vi i Norge har råd og vi har plass til å midlertidig ta imot mange flere enn vi gjør. Når Europa står ovenfor den verste flyktningkatastrofen siden 2. verdenskrig, kan vi ikke synke enda lenger ned i sofaen og velstanden og la være å bidra.

Det må være åpenbart at vi ikke lenger kan la Sør-Europa bære flyktningbelastningen alene. Prisen er lastebiler og lasteskip med døde barn. Hele Europa er nødt til å åpne dører, hjerter og hjerner. Vi er nødt til å endre på Schengen-reglene. Vi må organisere transport som ødelegger markedet for menneskesmuglerne. Vi må innse at dette er en unntakstilstand. Vi må dele flyktningene mellom oss.

Og Norge må slutte å være verst i klassen.

En dag skal vi se barna våre i øynene og svare på spørsmålet om hva vi gjorde da Syria fallt fra hverandre. En dag skal historiebøkene handle om hvordan Europa handlet da vi fikk muligheten til å vise at vi hadde lært noe av 2. verdenskrig. Og en dag kan det være oss som står der, og prøver å løfte barna våre over et piggtrådgjerde.

Den dagen håper jeg de som står på andre siden gidder å reise seg opp fra sofaen og Grandiosaen sin og ta imot.