Leste med stor interesse Mary Johansens innlegg i Fædrelandsvennen mandag 22. juni hvor hun fortalte om en skjellsettende opplevelse med NRK og deres nyhetsdekning av krigen i Midtøsten. Hun tok dem i en løgn om Israel som de dog innrømmet på telefonen etterpå og som de lovet å dementere umiddelbart. Men de gjorde det ikke og trenerte saken istedenfor. Poenget er dette: Løgnen forble uimotsagt på radio! Å spre løgn — er det god presseetikk?
Jeg må minnes en artikkel om jødene av stortingsrepresentant Hans Fr. Grøvan (KrF) i Fædrelandsvennen tidligere i år. Han viste bl.a. til statistikk om jødefiendelighet i Europa. Norge ligger veldig høyt oppe på dette i forhold til folketall - noe som egentlig er litt besynderlig. Anslagsvis rundt 600.000 i Norge skal ha fått denne negativiteten inn etter hvert. Hvordan er dette mulig?
NRK er vel hittil ansett for å ha blitt en av hovedaktørene i dette sammen med store deler av norsk presse og ikke minst venstresida politisk, men også enkelte innen kirke og andre som for eksempel tidligere statsminister Kåre Willoch (H). Er det nettopp følgene av dette ofte noe ensidige kjøret mot Israel som har gitt en så høy grad av jødefiendelighet som Grøvan gir dokumentasjon på.
Noen ganger dukker dette også opp skjult som Israel-kritikk og sogar av og til kamuflert som venn av Israel, jfr. artikler i Fædrelandsvennen 15. og 16. mai. Dog som det heter: på fruktene skal treet kjennes. Dersom man vil, kan man alltids finne noe å kritisere - men spørsmålet blir: hva er motivet for det?
Måtte det bli en endring i holdninger basert på sann kunnskap framfor en nærmest kronisk gjentagelse av løgner, usannheter og fortielser. Er det noe å kjempe for?