Det skjedde under intifadaen mens kampene gikk i byen Jenin nord på Vestbredden. 13 israelske soldater var blitt drept i et bakholdsangrep av palestinere som også prøvde å lokke flere soldater inn i samme området. Jeg hørte om dette på midnattsnyhetene på NRK radio.
Blodbad i Jenin
Nyhetsoppleseren sa så noe som fikk meg til å spisse ører, sitert ordrett: Man frykter at dette kan bli til et blodbad i Jenin slik som da Israel gikk inn i flyktningeleirene i Sabra og Shatila i Libanon Jeg tenkte: det får da være grenser for hva man kan tillate seg å si.
Ringte derfor til NRK og fikk tak i programansvarlig. Hør her, sa jeg, du vet like godt som jeg at det var libanesiske, kristne falangister som stod for massakren i Sabra og Shatila, ikke israelske soldater. Ja, ja, sa hun, vi gjorde vel en tabbe der. Blir dette dementert, spurte jeg. Ja, selvfølgelig, svarte hun. Tidligere hadde man også nyhetssending kl. 01 på natten. Så jeg holdt meg våken for å høre dementiet, men den gang ei — det kom slett ikke. Ble fullstendig utelatt.
Ungdommelig stemme
Neste morgen ringte jeg opp radioen og en meget ungdommelig stemme på sentralbordet spurte hva det gjaldt. Jeg fortalte om det og fikk til svar at hun ikke hadde greie på sånt. Ble satt over til nyhetsredaksjonen. Jeg måtte gjenta historien min for i alt 4 personer. Den siste sa: nå skal du få snakke med rette vedkommende. Og jeg ble satt over til den unge damen på sentralbordet! Stikk den! Er dette ikke typisk taktikk for de som vil trenere en sak? Man prøver å gjøre folk motløse for at de skal gi opp. Jeg sa: Det var jo ikke deg jeg skulle snakke med! Nei, sa hun, de ville bare ikke snakke med deg da, skjønner du sa hun meget troskyldig. Hadde det vært en vanlig hverdag, ville jeg ha kontaktet John G. Bernander som den gang var kringkastingssjef (2001-2007). Men siden det var en lørdag, kunne ikke dette nytte Så jeg ga opp. Og det var det.