(Debattinnlegget ble først publisert i Aftenposten og er gjengitt med forfatterens tillatelse. Red.)
For noen uker siden mottok jeg et kulturstipend fra Aust Agder fylkeskommune. Min mor og jeg ble invitert på middag med ordførere, rådmenn, politisk ledelse, og jeg ble bedt om å holde en takketale. Jeg takket for stipendet, og sa at pengene gjorde det mulig for meg å tenke og skrive fritt.
Deretter kritiserte jeg dem for politikken de førte. Det slo meg ikke før i dag at det ikke var pengene, men noe helt annet, og mye mer grunnleggende, som gjør det mulig for meg å tenke, skrive og tale fritt: Jeg frykter ikke konsekvensene.
Terrorangrepet mot satiremagasinet Charlie Hedboi Frankrike, hvor to maskerte menn drepte tolv mennesker, vil gjøre det vanskeligere å tenke og skrive fritt i Europa.
Skrivende, tegnende og tenkende mennesker er redde nå
Selv skriver jeg romaner. De siste dagene har jeg arbeidet med en scene hvor to mennesker krangler om en Facebook-post der Muhammed, Berlusconi og Rune Øygard nevnes som berømte politikere med barnekjærester. Nokså barnslig, men også litterært interessant, synes jeg.
Den mørke dagen
For hvordan forklarer vi hverandre at noe ikke er lov å si, selv om det er sant? Og hvilke grunner har vi for å holde munn? Jeg var imidlertid i ferd med å kutte hele scenen. For selv om problemstillingen interesserer meg, tenkte jeg at den var utdatert. At det ikke lenger ville få folk til å tenke eller føle.For vi var vel over dette nå?
I dag tenker jeg ikke lenger det. Jeg er imidlertid enda mer usikker på om jeg skal la scenen stå. Grunnen er banal, men viktig for meg.
Jeg vil ikke at mine barn skal måtte vokse opp uten en far.
Det føles helt patetisk å skrive den siste setningen der. Det føles som om jeg oppvurderer mitt eget virke, at det liksom skal være viktig, at noen i det hele tatt skulle bry seg. Men jeg skriver den fordi titusenvis av skrivende, tegnende, publiserende, tenkende mennesker omkring i Europa tenker nettopp slik nå. Vi er redde.
Rasjonalisering av ytringsfriheten
Jeg tror dypest sett det er redsel som gjør at mange, også norske intellektuelle, i tidligere runder om ytringsfriheten har gått så langt i å rasjonalisere.
Overraskende mange har ment at grensene for hva som er lov til å si, bør trekkes i sanden der hvor en gruppe mennesker føler seg såret eller krenket.
Det er meg en gåte – og har faktisk vært det hele veien. Det er kanskje flaut å innrømme det, men jeg har altså aldri forstått hvorfor vi gjør en så grunnleggende enkel ting, så vanskelig.
Jeg har imidlertid funnet en slags trøst i forklaringen om at vi henger oss opp i ytringen fordi det er den vi forstår, og den vi føler vi kan påvirke. Reaksjonene er jo uansett utenfor vår kontroll – og komplett ubegripelige.
Vi har ikke lov til å forstå hvorfor noen dreper andre over tegninger
Det er lov å være redd. Det er lov å la seg sensurere. Men vi har ikke lov til å synes det er greit. Vi har ikke lov til å forstå hvorfor noen dreper andre over tegninger, ord eller kunstverk. Vi har ikke lov til å slutte å være modige på vegne av de verdiene vi har kjempet til oss. Og om vi ikke skjønte det før, har vi lært det nå:
Gir du terroristene lillefingeren, skyter de deg i ansiktet.
Ingen tjener på å gjøre spørsmålet mer komplisert enn det trenger å være. Det eneste som skal til for at folk skal slippe å dø, er at vi alle lærer oss å leve med sårede følelser.
Derfor håper jeg så mange som mulig – kunstnere, redaktører, lesere, skrivere – lar scenene, tegningene og tankene stå. Og at vi uttrykker en utvetydig støtte til satiremagasinet Charlie Hebdo. Ikke fordi du synes de er så vittige, eller fordi de har rett, eller fordi de har så gode intensjoner. Men simpelthen fordi de skal få lov til å si hva de vil.
Twitter: @birgere