Det gir håp til berørte og tro på samfunnets vilje til handling. Sterke historier har belyst virkeligheten bak tallene, og vi har et klart bilde av hva mobbing, trakassering og utestenging fører med seg av ødelagte liv, ødelagte læringsmuligheter, psykiske lidelser, samfunnsmessige omkostninger og tap av liv. Mobbing skal oppdages, avdekkes og stoppes.

Alle er mot mobbing

Men vi bør være klar over at man slår inn vidåpne dører på dette feltet. Ingen rektorer vil ha mobbing på skolen sin. Ingen lærere vil ha mobbing i klassen. Alle er mot mobbing. Så lenge man beveger seg på holdningsplanet kan derfor både blå-blå og rød-grønne politikere trygt tone ned kampretorikken og straffetiltakene — fordi alle er enige. Mobbing er en vederstyggelighet. Vi vil ikke vite av det!

Les også :

Les også :

Når det gjelder de faktiske resultatene, så er de langt mer nedslående. Tallene viser at da daværende statsminister Kjell Magne Bondevik lanserte «Manifest mot mobbing» i 2002, hadde dette en positiv effekt på mobbetallene. De flatet imidlertid fort ut og holdt seg stabile gjennom 10 år, på tross av massive investeringer i kostbare og omfattende mobbeprogrammer. Så kom gjennombruddet i 2014 — trodde man. De blå-blå kranglet med de rød-grønne om hvilken politisk fløy som hadde æren for den tydelige positive tendensen i tallmaterialet, helt til det ble klart at utviklingen med overveiende sannsynlighet skyldtes strukturelle endringer i skjemaene som skulle besvares. Business as usual, altså.

Edruelighet rundt mobbebegrepet

De fire store mobbeprogrammene som brukes i skolen; Olweus, Pals, Zero og Respekt, har siden 2001 og fram til i dag mottatt 65 millioner kroner fra Utdanningsdirektoratet. Direktoratet har imidlertid bestemt seg for ikke å fornye samarbeidet, i hovedsak fordi programmene ikke har hatt påviselig effekt.

Mobbing er sammensatt. Det er forbundet med utprøving, redsel for utestenging og utenforskap, gruppepress og usikkerhet.

Så hva er årsaken til at massiv enighet og vilje på holdningsplanet ikke lar seg omsette til resultater på forvaltningsplanet?

For det første er det behov for edruelighet rundt mobbebegrepet. Det eksisterer en holdning i det offentlige rom, som går ut på at mobbesaker består av klart definerte ofre, klart definerte mobbere og en institusjon som ikke tar barnets versjon på alvor - som regel en skole. Årsaken til mobbingen er ondskap, og det anbefalte virkemiddelet er straff. Virkeligheten er imidlertid annerledes og betydelig mer komplisert. Mobbing er sammensatt. Det er forbundet med utprøving, redsel for utestenging og utenforskap, gruppepress og usikkerhet. Ikke sjelden mobber også mobbeofferet. Ondskap og uprovosert aggresjon forekommer, men er ikke normalen. «Mobbing er ikke noe fremmed. Det er oss;» skrev psykolog Erling Rognli i en kronikk. «Mobbing er ikke en uheldig sykdom som har kommet utenfra. Det er noe av det dårlige i oss som mennesker, at vi er slemme med hverandre. Det ligger delvis i oss fra naturens side, og vi må hele tiden jobbe med å oppdra ungene våre til å bli skikkelige folk.»

Les også :

Vi trenger en mer dekkende beskrivelse av utfordringen. Forfatteren av boka «Krenkelse i skolen — mobbingens bakteppe, Jostein Alberti-Espenes, kaller mobbebegrepet «ubrukelig», og ønsker å erstatte det med «krenkelse»: «Krenkelse er både mer egnet til å beskrive det elever opplever og bedre i samsvar med opplæringsloven kapittel 9 a. Krenkelser er en naturlig og håndterbar del av livet og ikke noe som kan forbys.»

Forskjellen mellom mobbing og vilter lek

For det andre er fokus feil. «Kampen mot mobbing» har i alt for stor grad dreid seg om politiske markeringer på holdningsplanet, i kombinasjon med en enøyd og konfliktorientert presse i enkeltsaker. Dette er unødvendig, for alle er enige. Alle ønsker mobbefrie omgivelser, alle er på mobbeofferets side. Det er på tide å konsentrere seg om arbeidsvilkårene i førstelinjen. Mobbing gjennomsyrer alle arenaer i samfunnet, men det er på barn og unges fellesarenaer det er mulig å jobbe systematisk med problematikken. Skolens samfunnsmandat omfatter imidlertid også mobberne. Skolen skal prøve å lære barn forskjellen mellom mobbing og vilter lek, og det er skolens ansvar å lære barn å se og inkludere den som står utenfor. Dette arbeidet blir vanskelig når lærere og skoleledere med taushetsplikt må forholde seg til en forenklet virkelighetsforståelse hos eksterne aktører uten taushetsplikt.

Les også: De voksnes ansvar

Tillit gir resultater

For det tredje dreier det seg om tillit. Samfunnet har en selvfølgelig rett til å forsikre seg om at strukturene er på plass og oppgaven er forstått. Deretter dreier det seg om tillit, for tillit gir resultater. Skolen trenger handlingsrom og ryggdekning for å gjøre en best mulig jobb på dette sårbare området, og for tiden får den ikke det. Trusler om «mobbebøter», flytting av mobbere og oppsigelse av sendrektige skoleledere er symptomer på grunnleggende mistillit, og blir møtt med oppgitthet av skolens folk.

Skolen er ikke en del av problemet. Den er en viktig del av løsningen - gitt tillit og arbeidsro.