Lørdag 11. september 1999 var jeg på min aller første jobb i Fædrelandsvennen. Som fersk frilanser på sporten var mitt første oppdrag å dekke seriekampen i 1. divisjon mellom Donn og Skeid på Kristiansand stadion.
Spent tok jeg oppstilling bak det ene målet. Observerte og fotograferte.
89 minutter spilt. 2-2 på resultattavla. Midtbanemotor Ingvild Stensland – som allerede hadde scoret et flott mål i kampen – avanserte og ladet kanonen. Fra 16-meterstreken smalt hun til, ballen føk i krysset. Mitt blinkskudd med kamera var nesten like bra som hennes med høyrefoten. 3-2-seier til Donn og oppslag til en ung journalist. Alle var fornøyde, og kommentaren til den da 18 år gamle jenta fra Lyngdal var preget av akkurat så mye selvsikkerhet som seg hør og bør for en med store ambisjoner:"Det er typisk meg å sette målene når de gjelder som mest" sa Stensland.
Et takknemlig sitat å åpne en sak med.
Nå skriver vi juli 2013. 14 år har gått siden høstkvelden på Kristiansand stadion, og med fasit i hånd går det an å skrive litt om på sitatet. For det er udiskutabelt riktig at det er "typisk Stensland å være best". Hun har i en årrekke vært blant Norges aller beste spillere, for ikke å si den beste. Hun har vært sentral i en av verdens beste klubber, franske Lyon, og to ganger har hun blitt kåret til årets spiller i Toppserien hjemme i Norge. Flere nominasjoner til FIFA World Player of the Year forteller også litt om hvilken kapasitet hun er.
Nå kan denne jenta bli europamester
Norsk kvinnefotball får sjelden stor oppmerksomhet hverken av publikum eller pressen. Om det er fortjent eller ufortjent, kan diskuteres opp og i mente.Det som er klart, er at Ingvild Stensland fortjener all den ros hun kan få. De siste årene har hun slitt med til dels alvorlige skader, og karrieren var på et tidspunkt truet. Men jenta som i barneårene i Lyngdal var bedre enn de fleste guttene har ikke gitt seg. Hun har kjempet seg tilbake og i EM fremstått som en av mesterskapets aller beste spillere.
Og ikke nok med det; hun kan fort bli den eneste sørlendingen, sammen med landslagsvenninne Lene Mykjåland, som i år vinner gull i et stort internasjonalt mesterskap.
Den gang på Kristiansand stadion for 14 år siden bar Ingvild Stensland for første gang kapteinsbindet for Donn. Søndag ettermiddag bærer hun det som vanlig for Norge. I EM-finalen mot Tyskland.
En lang, imponerende karriere skal endelig krones med landslagsgull. Og leder hun Norge hele veien inn, har jeg ingen problemer med å tillegge henne følgende merkelapp:
"En av Sørlandets største idrettsutøvere noensinne".