Kvinnelig verdensherredømme

Mektige kvinnelige statsledere er ikke noe nytt. Margaret Thatcher, Indira Gandhi, Benazir Butto og ikke minst Angela Merkel er eksempler på kvinner som har hatt og har mektige posisjoner.

Men de har operert alene som kvinner i et hav av dresskledde menn. I januar 2017 kan dette bildet se helt annerledes ut.

Dressene vil fortsatt dominere når verdenslederne møtes, men de tre mektigste i forsamlingen vil være kvinner. Hillary Clinton, Theresa May og Angela Merkel vil utgjøre en makttrio verden aldri har sett før. De vil ha to av de fem faste plassene i FNs sikkerhetsråd (USA og Storbritannia), de vil ha majoriteten av den økonomiske makten i G7-landene og viktigst av alt: De tre vil sammen ha en totalt dominerende militær slagkraft.

For første gang vil kvinner kontrollere den vestlige verden. Hva kan vi vente oss?

**Hillary Clinton forsøker** ikke å undervurdere betydningen av at hun kan bli den første kvinnelige presidenten i USA. Da hennes kandidatur ble offisielt, bestod hennes første twittermelding kun av ett ord: «History».

I sin tale på Demokratenes landsmøte natt til fredag var hun inne på kjernesaker som likelønn, skolepenger, foreldrepermisjon og abort, og hun hadde en tydelig melding til Trump som har beskyldt henne for å bruke kvinnekortet: — Hvis det å kjempe for at vi skal ha råd til å oppdra barna våre og få betalt foreldrepermisjon er å bruke kvinnekortet, så regn med meg, sa Clinton.

For jenter og kvinner over hele verden vil dette være enormt inspirerende. I Norge er unge jenter vant til at landet ledes av en kvinne. Snart kan de supplere med presidenten i USA, statsministeren i Storbritannia og kansleren i Tyskland. Grensene for hvor langt en kvinne kan nå, viskes ut. I Norge heter de mektigste politikerne Erna, Siv og Sylvi. I verden heter de Hillary, Angela og Theresa.

**Det internasjonale pengefondet (IMF)** ledes nå også av en kvinne (Christine Lagarde), og det samme gjør sentralbanken i USA (Janet Yellen). Ved årsskiftet skal FN velge ny generalsekretær, og alt peker mot at det for første gang vil bli en kvinne som får denne jobben.

Alt dette markerer et skifte: Aldri før har kvinners makt i verden vært så betydelig og reell.

Om og hvordan dette vil forandre verden, gjenstår å se, men spennende blir det i hvert fall. Og noen forventninger må det være lov til å ha. I det minste kan vi få noen svar på den diskusjonen som har pågått over middagsbord og leirbål til alle tider: Ville verden sett annerledes ut hvis den var styrt av kvinner?

**Utfordringene og konfliktene i verden** følger et kjent mønster, men er større og mer kompliserte enn på lenge. Og nå blir det altså kvinner som leder den mektige, vestlige alliansen. Det blir kvinner som må forhandle med Russlands Putin eller Kinas Xi Jinping. Det blir kvinner som skal forsøke å bidra til fred i Midtøsten og stå opp mot terrorisme.

Da May nylig møtte Merkel for første gang som statsminister, for å diskutere konsekvensene av Brexit, fikk May spørsmålet om hvordan kjemien dem i mellom hadde vært. Hun la da vekt på at det var to kvinner som stod der og at begge var kvinner som ville noe med politikken. Med Clinton på laget blir kvinnelaget enda sterkere. Alle tre er supererfarne politikere som vet at det er lang vei mellom politiske slagord og politiske handlinger.

Alle kjenner de politiske systemene godt og vet at de møter mannsbastioner på alle fronter. Ikke minst vet de at de kommer til å bli bedømt mye hardere enn en mann ville gjort. Er de for myke, blir de sett på som svake, og er de for harde, er de ikke kvinnelige nok.

**Merkel og May** har det til felles at de ikke har barn. Dette blir brukt mot dem av motstanderne på en måte menn aldri vil oppleve. Kvinnelige ledere som har barn, blir derimot angrepet for å være dårlige mødre fordi de jobber for mye.

Det er fortsatt svært ulike standarder for hva menn og kvinner blir bedømt for i politikken. Eller hva menn slipper unna med, som aldri hadde vært mulig for en kvinne. Noe tidligere Texas-guvenør Wendy Davies kom med noen gode eksempler på i et intervju med Dagsavisen nylig: — Kan du se for deg Hillary Clinton feire valgseieren på scenen sammen med sine fem barn med tre forskjellige menn, slik Donald Trump gjorde. Eller kan du se for deg Hillary, dersom hun var kjent for en hel verden for å ha hatt sex med en praktikant, introdusere sin ektemann til jubel og applaus, slik Bill Clinton gjorde på demokratenes landsmøte? sa Davies til Dagsavisen for å understreke at det stilles ulike krav til kvinner og menn.

Ifølge forfatteren Torild Skard, som har skrevet boken «maktens kvinner», utgjør kvinner nå 5 prosent av verdens nasjonale toppledere. I de politiske partienes ledelse er kvinneandelen globalt også bare fem prosent.

Skard har undersøkt 73 kvinnelige stats- og regjeringssjefer verden over i perioden 1960-2010. Hun har delt disse i tre kategorier: De som oppførte seg som menn og ikke gjorde noe som kom kvinner spesielt til gode (eks. Thatcher), de som gjorde noe - mye eller lite - for å støtte kvinner (eks. Merkel og Gandhi) og de som åpenbart utfordret den rådende mannspolitikken (eks. Brundtland og Bachelet).

**Skard mener** hva de kvinnelige topplederne gjør når de setter sammen sine regjeringer og ikke minst sitt rådgiverkorps, har svært mye å si for hvordan politikken blir. - De kvinnelige ledernes holdninger er viktige, men for å få gjennomslag for kvinneinteresser, må de ha støtte i de sentrale, politiske organer, skrev Skard i en kronikk i Dagsavisen nå i sommer og påpekte at det fortsatt ikke er mer enn 23 prosent kvinner i parlamentene på verdensbasis og 18 prosent i regjeringene.

Endringen fra disse kvinnenes regjeringsperioder er at vi nå får tre mektige kvinner på toppen samtidig. Sammen kan de, om de vil, bidra til en mer rettferdig og mindre konfliktfylt verden, en bedre klimapolitikk og mindre diskriminering.

Den store kontrasten til dette heter uansett Donald Trump. Skulle han vinne presidentvalget, kan du se bort fra alt som står her. Trump er den største mannssjåvinisten vi har sett på den vestlige, politiske arenaen i moderne tid. I rekken av sexistiske og nedlatende kommentarer Trump har levert så langt i valgkampen, holder det å gjengi én av dem (en twittermelding han faktisk fjernet etter massiv kritikk):

Hvis Hillary ikke kan tilfredsstille mannen sin, hva får henne til å tro at hun kan tilfredsstille USA?

Gretne gamle gubber

Bruk ikke atomvåpen, Theresa May!