Året 2020 må bli Bjørneboe-året i Norge. Feiringen av dette livskraftige forfatterskapet bør ha sentrum i Kristiansand. Vi skal ikke gjøre Jens Bjørneboe til sørlandsdikter. For det var han ikke. Den kristiansandsdialekten han vokste opp med, kastet han av seg på toget til Oslo da han som nittenåring passerte Nordagutu på vei til en strevsom tilværelse i hovedstaden for endelig å få tatt artium, hvilket han gjorde i 1940.
Jens Bjørneboe er langt på vei neglisjert av myndighetene i fødebyen. På tross av den ruvende posisjon han har som forfatter, lyriker, dramatiker og like mye som samfunnsdebattant, har han aldri fått noen offisiell status i Kristiansand. Ikke en gate oppkalt etter seg, ikke en plass. Sjelden fremført på teatret i byen. «Bjørneboe på hjørnet» minnes jeg for noen år siden, og så Fugleelskerne med Amatørteatret for mange år siden. Trolig var han, så lenge han levde, alt for kontroversiell og skandaleombrust til å bli omfavnet av byens nokså kristelige og konservative establishment.
Knausgård leste Jonas
Ett sted er hans verk holdt i hevd, og det er i skolen. Mange er de norsklærere som år for år har introdusert elever i videregående skole til Jens Bjørneboe, særlig romanen Jonas fra 1955. Gang på gang har lærere opplevd at elever blir Bjørneboe-fans. Sytten-attenåringer gir seg i kast med Bestialitetens historie, skriver særoppgaver og så bærer de Bjørneboe med seg i hjertene resten av livet. Jeg har opplevd det selv mange ganger i mine år på Katedralskolen.
Jeg vet at Karl Ove Knausgård leste Jonas på skolen. Og jeg har mange ganger undret meg over tittelen på hans debutroman: Ute av verden. Nøyaktig den formuleringen bruker Bjørneboe i Jonas når han beskriver hovedpersonens opplevelse av å bli plassert på spesialskolen «Iddioten». Det var som å være «ute av verden» heter det hos Bjørneboe.
Da jeg i min siste klasse i 2013 introduserte Bjørneboe, gjenleste jeg Uten en tråd, for om mulig å finne en passasje jeg kunne lese høyt for mine elever. Den siden fant jeg ikke. Jeg har for lett for å rødme. Og kanskje var den seksuelle frigjøring heftigere på 1970-tallet enn i vårt nye århundre. Men jeg er ganske sikker på at flere av elevene i den klassen sørget for å lese boka på egen hånd, og jeg er overbevist om at de ikke hadde vondt av det. Det var den siste boka som ble forbudt i Norge, i seg selv verd å minnes.
Akkurat det har jeg forresten helt personlige minner om. Først, da jeg i 1967, som nittenåring, reiste med en gruppe kristne ungdommer fra Kristiansand og Stavanger til en kristelig ungdomsleir i Østerrike. Etter overfarten Kristiansand-Hirtshals hadde vi et par timer i Hjørring før toget skulle videre sørover. Bokorm som jeg, og flere i reisefølget, var — stimet vi inn i den lokale bokhandel. Boghandleren selv så straks at vi var nordmænd, og avfeide oss bryskt: Jæ, vi ha’r altså ig Uden en trevl!
Den forbudte boken på Kasernen
Siden, da jeg som hans majestet Kongens soldat på Gimlemoen var utkommandert som vakt på Kasernen der nede ved dagens Aquarama, med skarpladd gevær, tilbrakte jeg noen netter i vaktrommet der. Nederst i kontorpulten, tredje skuff, oppdaget jeg ved et tilfelle en hel bunke pornoblader, Cocktail og sånt. Og helt under bunken lå det like tilfeldig et eksemplar av den i Norge forbudte boken Uden en trevl. Den ble lest i løpet av en nattevakt. Det var fort gjort. Og ung og intellektuell som jeg var, konstaterte jeg fort at Jens Bjørneboe ikke hadde bidratt vesentlig til verdenslitteraturen. Men det gav jo en viss inspirasjon, for å si det enkelt.
Og så tilføyer jeg gjerne en annen og litt mindre hyggelig opplevelse med en Bjørneboe-tekst, på 2010-tallet. Hvor mange ganger vi hadde brukt diktet «Ti bud til en ung mann som vil frem i verden» som stiloppgave, aner jeg ikke. Det var en gjenganger. Men så opplever jeg altså for første gang at en elev leser det helt bokstavelig, tar det som det står, og synes det er ganske gode råd, men muligens litt overdrevne. Den som kjenner diktet, vil vite at jeg med dette synes Bjørneboe er mer aktuell enn noen gang før.
I Bjørneboe-året 2020 må Agder Teater i Kilden fremføre Semmelweis og Fugleelskerne. Ta gjerne med Til lykke med dagen. I Bjørneboes lyrikk er der stoff til mer enn en teaterforestilling. Maleren Jens Bjørneboe må selvsagt eksponeres bredest mulig i Kunstmuseet. Og for å komme i gang fort, kunne jo Kilden invitere Hålogaland teater til ganske snart å komme på gjestespill med den kritikerroste og publikumsbejublede forestillingen «Jonas» som i vinter har vært teatersnakkisen der nord. Og så må Kristiansand kommune få ut fingeren og bestemme at en vakker parkinnretning i det komplekset av boliger og forretningsvirksomhet som skal komme på det vi løselig kan kalle jernbanetomta, skal hete Jens Bjørneboes plass. Jeg vet at den unge poeten Atle Håland, som for to år siden døpte plassen, er med. Ungdommen er med.