På et trist jorde like ved den østre rullebanen på Gardermoen ligger noen like triste bygninger, omgitt av høye piggtrådgjerder. Der oppbevarer vi barn. Barn skal ikke fengsles unntatt i ekstreme tilfeller, disse barna blir rutinemessig låst inne. Disse barna er redde, men får ikke hjelp av barnevernet. De bor på egne avdelinger, men rundt dem er desperate mennesker som skader seg selv, som knuser inventar og forsøker å sette fyr på bygninger, eller som stille tar livet av seg. De fleste voksne rundt disse barna har ikke gjort noe galt, men de er likevel innesperret på strengere vilkår enn norske fanger. Hvis mor har hatt besøk, må hun kle seg helt naken, skreve over et speil på golvet og vise vaktene at hun ikke har gjemt noe i vagina. Slik er barnas tilværelse på utlendingsinternatet på Trandum.

Slikt avler desperasjon og destruktive handlinger.

Ikke én dag ville vi funnet oss i en slik behandling av norske unger, men på disse barnas vegne har vi uendelig tålmodighet. De berører oss ikke fordi de ikke er individer. De er bare nummer i deporteringsstatistikken, slik Woody Guthrie sang allerede i 1948: You won’t have your names when you ride the big airplane. All they will call you will be deportees.

Sven Egil Omdal Foto: Roald, Berit

Denne uken slo Sivilombudsmannen alarm. Tidligere har Barneombudet gjort det. Norsk organisasjon for asylsøkere, Noas, har gjort det en rekke ganger. Europarådets torturkomité har gjort det. Noen av våre fremste eksperter på menneskerettigheter har gjort det. Og svaret er alltid det samme: Takk for at dere sa fra, vi skal vurdere saken. Ulike regjeringer har vurdert saken i minst 13 år, barna behandles fortsatt som fanger.

Trandum brukes av Politiets utlendingsenhet for å ha kontroll på mennesker som skal transporteres ut av landet. Noen av dem er kriminelle, de fleste er det ikke. Mange bor bak piggtråden og de stengte portene bare et døgn eller tre, men noen låses inne i måneder. De er der i lang tid, uten å vite hvor lenge. Slikt avler desperasjon og destruktive handlinger.

Full visitasjon etter besøk

Formelt er leiren ikke et fengsel, derfor styres den ikke av Kriminalomsorgen. Men, som Sivilombudsmannen skriver i sin rapport: På visse områder, slik som full visitasjon etter besøk, fremstår rutinene som mer inngripende enn i mange fengsler. Og bare for at vi ikke skal glemme det: Mange av de internerte opplevde å bli behandlet som kriminelle, selv om de ikke var idømt straff. Kafka ville nikket gjenkjennende.

For et år siden var det Advokatforeningens menneskerettighetsutvalg som undersøkte forholdene på Trandum. Etterpå skrev de til Justisdepartementet og etterlyste lovhjemmelen for å låse de internerte inne. Slik formulerer jurister seg når de mener at det foregår lovbrudd.

Noas har i årevis hevdet at forholdene på Trandum er systematiske og vedvarende brudd på Menneskerettskonvensjonen og Barnekonvensjonen. Dessuten mener de, med tung juridisk støtte, at leiren bryter med Grunnlovens legalitetsprinsipp, det enkle kravet om at ingen skal fengsles uten lov og dom.

Noas har i årevis hevdet at forholdene på Trandum er systematiske og vedvarende brudd på Menneskerettskonvensjonen og Barnekonvensjonen.

Når foreldrene dømmes til å oppholde seg på Trandum til de kan transporteres ut, følger barna med uten egne fengslingskjennelser. Derfor vurderer domstolene heller ikke hensynet til Barnekonvensjonen og andre vern som de minste har. I land som står oss nær, er dette regulert. Det kunne vi også gjort, om Knut Storberget og Grete Faremo hadde ordnet opp da de var justisministre, om Anders Anundsen hadde gjort det nå.

I 2002 skrev Ny Tid om de 412 barna som hadde sittet på Trandum. Knut Storberget var kritisk og ville gjøre noe. I fjor, 12 år senere, ble fortsatt 307 barn innelåst. 70 prosent var der bare et døgn, sier politiet. De kunne like gjerne sagt at 100 barn var der lenger enn et døgn.

Uegnet for varetekt

I 2006 sa Europarådets torturkomité at de to sikkerhetscellene på Trandum var uegnet for varetekt av noe slag. I 2009 ble det avslørt at leger tilknyttet Trandum tvangsmedisinerte personer som skulle fraktes ut av landet, til tross for at Legeforeningen hadde vedtatt at dens medlemmer ikke skulle bruke slike metoder. Etter at leiren i april 2010 ble stengt av Arbeidstilsynet med øyeblikkelig virkning, ble den utbedret for 120 millioner kroner. Men fremdeles er livet ved rullebanens ende så frustrerende at det i mars brøt ut et kraftig opprør. Det kan koke over igjen når som helst, og like gjerne på et tidspunkt hvor det er mange barn i leiren.

Maria Amelie, én av de få som har vært fengslet der, og som fremdeles er i Norge

Alt dette er kjent. Rune Berglund Steen skrev i 2012 utførlig om problemet Trandum i Svartebok over norsk asylpolitikk. Han hadde arbeidet med asylsøkere i mer enn 10 år, og intervjuet mange som hadde vært innesperret i leiren. Maria Amelie, én av de få som har vært fengslet der, og som fremdeles er i Norge, har beskrevet oppholdet i to bøker. Hun har fortalt om angstanfallene da hun måtte kle av seg foran to politibetjenter, og den voldsomme ydmykelsen over å skreve naken for makten. Noen måneder tidligere var hun kåret til Årets nordmann.

Det finnes en lang liste med alternativ til internering. De finnes blant annet i en rapport Noas laget tidligere i år, og som forslag i et brev organisasjonen skrev til Justisdepartementet i mars. Når også Sivilombudsmannen nå har slått fast at utlendingsinternatet ikke er et egnet sted for barn, finnes det ikke lenger noen unnskyldning for å holde fast på den vedvarende nasjonale skammen som Trandum er.