I desember steg arbeidsledigheten i Norge med 0,1 prosentpoeng til 2,4 prosent. Det er en tidel av nivået i flere europeiske land, en tjuendedel av ungdomsledigheten i Spania og Hellas.

Vi lever definitivt på den lykkelige øya. Den det vises til i spørsmålene en del næringslivsfolk svarer på i reportasjen som er utgangspunktet for denne kommentarartikkelen.

Flere årsaker ligger bak den vestlige resesjonen som har pågått i fire år nå. Det politisk velmenende, men finansielt ikke-bærekraftige europrosjektet er én. Altfor billig kapital i kombinasjon med uansvarlige låneopptak en annen. Stygge utvekster på finanssektoren en tredje. Rigide arbeidslivsbestemmelser en fjerde.Et femte aspekt er lite omtalt, men viktig. Globaliseringen har brakt flere hundre millioner mennesker fra dyp fattigdom til relativ velstand. Fantastisk – men ikke uten en pris. I Europa og USA består den i tapte produksjonsarbeidsplasser som bare et lite stykke på vei kompenseres av de kunnskapsbaserte næringene vi har hørt så mye snakk om.

De mulige konsekvensene er skremmende. Vil velferdsstatene og demokratiene i Sør-Europa knele?

Hva kommer i 2013?

Fra en famlende begynnelse for Norge som oljeproduserende nasjon, har det grodd fram fremragende ingeniørmiljøer hvis tjenester og produkter etterspørres over hele kloden

At vi har det så godt her hjemme, skyldes delvis at vi har svingt utenom bøygen. Vi har etterspurte råvarer og energi å selge, og vi har utviklet noen kunnskapsbaserte næringer hvor vi er aller best. Én er særdeles tydelig på Sørlandet: De snart 60 Node-bedriftene, anført av lokomotivet National Oilwell Varco – eks. Hydralift – har utviklet verdensledende kompetanse på boreteknologi samt offshore laste-, losse— og forankringsløsninger. Fra en famlende begynnelse for Norge som oljeproduserende nasjon, har det grodd fram fremragende ingeniørmiljøer hvis tjenester og produkter etterspørres over hele kloden. Stålet sveises og monteres i Asia og Øst-Europa, men tegningene lages på Sørlandet. Verdimessig dreier det seg om hundretalls milliarder kroner hvert år, og det er ingen tegn til at det skal ta slutt.

Det er drøye fire år siden finanskrisen satte inn, som sagt. Hele tiden siden har vi spurt oss selv: "Når rammes vi?" Advarslene har ikke manglet. Sjeføkonomer, professorer og selveste statsminister Jens dukker opp i media med ujevne mellomrom og minner oss om hvor avhengig vi er av verden omkring oss – og da særlig Europa.

De har helt rett. Advarslene er betimelige. Allikevel ser det ut til å gå bra. Vi ser ut til å gå klar.

Kanskje er det noen små tegn til avmatting i økonomien. Bygg og anlegg, med masse folk i arbeid, har fått magrere ordrebøker. Handelsnæringen, med enda flere i arbeid, værer stagnasjon. (Men på hvilket nivå?!) Den tradisjonelle industrien merker norsk kostnadsnivå stadig tydeligere.

Vi får se. Muligens skal Fædrelandsvennen skrive om flere permitteringer og nedskjæringer i 2013. Det er i så fall ille for de berørte, men et lite problem for det norske velferdssystemet. Og en krise av søreuropeisk dimensjon virker helt usannsynlig.

Vår øy vil fortsatt være verdens lykkeligste. Vi er uforståelig heldige som bor her.