Dette innlegget skrives som et svar på to leserinnlegg i Fvn 28.06.2016. Mange av oss setter pris på at Arbeiderpartiet snakker om og arbeider for fellesskap. Nærskolen er en god tradisjon og undertegnede støtter SV i Kristiansand sitt forslag om at barna bør gå i barnehave i sitt nærmiljø eller bydel.

Saken er at norsk skole har vært dominert av SV-folk de fem siste tiårene og de har droppet opplæring i kristendom. Et startsignal var vel 68-generasjonen, AKP-ml-bevegelsen, overdreven vekt på vitenskapen som erstatning for religion og så kom dette med toleransen. Noen mente sågar ar religion var ei utdøende reaksjonær greie. Det var nok også et gruppepress både på lærerskoler og på skoler til å utelate vår kulturs religion og en av de viktigste verdileverandører.

Da Kristin Halvorsen var utdanningsminister, var hun fascinert av sammenligningen og parallellundervisningen i de store religionene. Men det er en voksensak. Kristne, som vil at deres barn skal læres opp i kristen tro, ser at det ikke går an for små barn å lære om flere religioner samtidig. Det blir ingenting. De små kan f.eks. si at de tror på både Jesus, Allah og Buddah. De klarer ikke å skille. At de lærer å være sammen med barn som har en annen tro og evt. en annen kulturbakgrunn, er noe annet. Det lærer de fort. De er jo vant til det.

Undertegnede har i skrivende stund ikke svaret på hvordan vi skal drive religionsundervisning. Kanskje noen sitter inne med gode ideer, vi kan se til andre land, og vi kan ta et historisk tilbakeblikk. Noe som er sikkert, er at svært få foreldre i vårt samfunn klarer oppdragelse/opplæring i den ønskede trosretning aleine. Angående kristendom, så gjelder det så vel aktive kirkegjenger m.fl, som ikke-troende.