«En ny begynnelse» het talen som den nyvalgte amerikanske presidenten holdt på universitetet i Kairo. Talen ble holdt samme år som han fikk Nobels fredspris, i 2009. Barack Obamas mål var en ny start i forholdet til Midtøsten og den muslimske verden generelt, etter George Bush’ famøse invasjon av Irak. I talen snakket han om bekjempelse av voldelig ekstremisme, om å skape fred mellom Israel og Palestina, forhindre at Iran skaffet seg atomvåpen, om demokrati, religiøs frihet, kvinners rettigheter og økonomisk utvikling.

Syria er ødelagt

Seks år senere ligger store deler av Midtøsten i ruiner. Syria er ødelagt. Irak uregjerlig. Jemen herjet av borgerkrig. Libya i oppløsning.

Millioner er på flukt. Hundretusener drept.

Vidar Udjus Foto: Lars Hoen

Med unntak av den svært viktige avtalen om Irans atomvåpen, fremstår Obamas målsettinger fra Kairo som naive drømmerier. Den voldelige ekstremismen i regionen har aldri vært mer ekstrem. Palestinerne står på randen av en ny Intifada. Demokrati er det knapt noen som snakker om lenger. Den religiøse friheten tråkkes på av ekstreme grupperinger. Det samme gjelder kvinners rettigheter i en rekke land. Og økonomisk utvikling er det kun de rikeste landene i Gulfen som har overskudd til å fokusere på.

Demokrati er det knapt noen som snakker om lenger.

Er alt dette Obamas feil? Nei. Det er mange ulykkelige omstendigheter som har ført til tragediene, deriblant en underliggende konflikt som nå har blusset opp mellom sunnier og sjiaer. Som ekstremister på begge sider fyrer opp under. I tillegg viser de mange og rå konfliktene nok en gang at dagens landegrenser, tegnet opp av europeiske koloniherrer, ikke er tilpasset folkegruppene som bor der. Den europeiske nasjonalstaten passer ikke på Midtøsten.

Obama har gjort feil på feil

Men likevel: Verdens mektigste mann har et betydelig ansvar for at det har gått så galt. Obama har gjort feil på feil i en region som ikke har råd til akkurat det fra verdens eneste gjenværende supermakt.

Obamas utgangspunkt og valgløfte var at han skulle avslutte krigen i Irak, og Afghanistan. Men det er mange måter å avslutte en krig på. I ettertid har Obama fått skarp kritikk også fra tradisjonelle støttespillere for at han ikke viste Irak nok oppmerksomhet. Både utsendingene ved ambassaden i Bagdad og andre amerikanske aktører som så vanstyret til statsminister Nouri Al Malikipå nært hold, talte for døve ører da de ba om amerikansk press for å endre kursen eller sørge for et bytte i toppen av den irakiske regjeringen. Irak var Bush sin krig, var svaret de fikk. Med det resultat at Al Maliki fortsatte sitt styre som sterkt favoriserte sjiaene, og diskriminerte sunniene. Stadig flere av de sistnevnte svarte ved å slutte seg til IS.

Da Obama omsider engasjerte seg, presset USA fram et bytte av statsminister og annonserte luftangrep mot IS.

I stedet for å engasjere seg i Irak, skrøt Obama av å være i ferd med å vinne kampen mot terror. Så sent som i mai 2013 sa han i en tale til National Defense University at Al Qaida var «på vei mot nederlag». Mens den langt større trusselen IS altså bygget seg opp og erobret stadig nye områder i Irak.

Luftangrep mot IS

Da Obama omsider engasjerte seg, presset USA fram et bytte av statsminister og annonserte luftangrep mot IS. Men da var det etter alt å dømme altfor sent. Et år etter at Obama lovet å «degradere og til slutt ødelegge IS», er terrororganisasjonen etter de fleste observatørers mening like sterk. Ennå holder den kontrollen over millionbyen Mosul og rekke andre byer i Irak.

Terrororganisasjonen kontrollerer også store landområder i Syria. Og også her har Obamas strategi vært nølende og vinglete. Da de første opptøyene brøt ut, holdt han seg unna. Med det resultat at stadig mer desperate opposisjonelle ble stadig mer radikalisert.

Soldatene nådde aldri fronten. Noen deserterte. De fleste sluttet seg til en Al Qaida-tilknyttet gruppe, Al Nusra-fronten.

Først da det kom tegn på at Bashar Al Assadbrukte kjemiske våpen mot sitt eget folk, truet Obama med å gripe inn militært. Men da det kom til stykket, vek han unna. I 2013 fremkom bevis på at Assads styrker igjen hadde brukt giftgass. I stedet for å følge opp sin klare trussel om bruk av militær makt, sendte Obama saken over til Kongressen. Der det republikanske flertallet mer enn gjerne ville påføre sin hovedmotstander et stort politisk nederlag ved å si nei til bombing. Selv redaktør Gideon Rose i magasinet Foreign Affairs, som i siste nummer gir Obama mye ros for hans utenrikspolitikk, kaller denne oppførselen for «en studie i flau amatørimprovisasjon».

Siden har det fortsatt i samme leia. Etter hvert har USA innledet en forsiktig hjelp til det som var igjen av moderate opprørsgrupper. Åpenbart med begrenset hell. For en drøy uke siden innrømmet den amerikanske militærledelsen overfor Kongressen at et program til nesten fem milliarder kroner var mislykket. Planen var å trene og utstyre moderate opprørere, som så skulle settes inn i kampene mot IS og Assad. Men soldatene nådde aldri fronten. Noen deserterte. De fleste sluttet seg til en Al Qaida-tilknyttet gruppe, Al Nusra-fronten.

Russland trampet inn

En høytstående militær kilde kalte overfor CNN Obama-administrasjonens innsats for halvhjertet og sammenliknet den med å slåss med armene på ryggen.

Og mens USA famler, har Russland trampet inn. Bombene kommer nå både fra fly og krysserraketter, avfyrt fra russisk territorium. Til alt overmål rammer en stor del av det russiske bombardementet de gruppene USA forsøker å bygge opp. Nederlaget for USA er enormt — og det er de allerede utpinte sivile på bakken som må betale prisen.

Full krig er ikke det eneste virkemiddelet en supermakt har.

Så er det åpenbart riktig at USA ikke kan løse alle verdens problemer. Og at amerikanere flest ikke er lystne på nye militære eventyr i Midtøsten. Og frykten for å bli sugd inn i en ny, stor miliitær konflikt er da også åpenbart grunnen til Obamas nøling og vingling. Men full krig er ikke det eneste virkemiddelet en supermakt har. I tillegg til å hjelpe moderate opprørere på et langt tidligere tidspunkt, kunne USA vurdert tiltak som flyforbudssoner eller å etablere trygge områder i Syria for flyktninger. En supermakt kunne også lansert et kraftfullt politisk initiativ, basert på en gjennomtenkt holdning og strategi. Men i stedet har Obamas administrasjon vinglet fram og tilbake mellom hvorvidt Assad må fjernes eller ikke før det kan bli snakk om forhandlinger.

USA har kort sagt et vidt spekter av virkemidler å spille på hvis man ønsker å engasjere seg i et konfliktområde. I Midtøsten har Nobelprisvinneren Obama valgt å ikke bruke dem.