«Man skal være forsiktig med å bruke sterke uttrykk om en SV-valgkamp. Det kommer alltid en som er verre», skriver Frank Rossavik i sitt glitrende historiske verk om SV; Fra Kings Bay til Kongens bord. Og SV har i sannhet vært gjennom mange dramatiske perioder, med internt bråk, partisplittelse, samling og en tilværelse på kanten av det politiske stupet. Derfor skal man være svært varsom med å spå SVs død.

Men foran denne valgkampen ser det dramatisk ut for det rødgrønne partiet. Og en viktig del av dramatikken er at det denne gang ikke er sterke interne rivninger som er problemet. Partiet fremstår som noenlunde samlet utad. Det store problemet for SV er at folk flest ikke oppfatter partiet som relevant, verken på de røde eller grønne saksområdene. Og at partiet selv ikke vet hvor det skal gå for igjen å kunne bli det.

Djupedals utmeldelse

Øystein Djupedals utmeldelse viser dette bedre enn noen annen enkelthendelse. «Det maktsøkende og alliansebyggende partiet jeg var med på å bygge opp, er borte.», sa den tidligere nestlederen og statsråden til Agderposten for noen uker siden. SVs nei til å bli med på kompromisset i Stortinget om å ta imot 8000 syriske flyktninger, fikk begeret til å flyte over og Djupedal til å melde seg ut. SVs ledelse sto fast på det opprinnelige kravet om at Norge burde ta imot 10.000 fra Syria.

Men det er sannelig ikke lett å være Audun Lysbakken, heller. Han leder et parti som tok skade på sin sjel etter åtte år i regjering. Kompromissene rev og slet i partiet, som er bygget opp på idealisme. I en slik situasjon vil de fleste mene at veien fremover må handle om klare standpunkter, ikke om nye kompromisser. SV har nå et desperat behov for å skille seg ut fra de andre partiene.

Men det er sannelig ikke lett å være Audun Lysbakken, heller.

Men rådene Lysbakken får, spriker vilt. Det har de gjort siden partiet satte ned en havarikommisjon etter katastrofevalget i 2013, det dårligste i partiets historie. Typisk nok delte kommisjonen seg. Og splittelsen fra den gang rir ennå partiet. Djupedals analyse er nevnt. Fra motsatt ende av partiet, venstresiden, foreslo partiveteran Knut Kjelstadli tidligere i sommer at SV bør slå seg sammen med Rødt. Andre mer eller mindre velmenende aktører på venstresiden, som tidligere leder av Rød Ungdom og Manifest Analyse, Mimir Kristjansson, mener SV under Lysbakken favner for vidt og forsøker å være alt for alle. «Da ender SV som partiet for ingen», skrev han i Aftenposten. Tidligere nestleder og likestillingsminister Inga Marte Thorkildsen, som i Sosialistisk Ungdom kjempet mot venstredreiningen av organisasjonen under Lysbakkens ledelse, har også sagt at budskapet må spisses.

Bredt venstreparti

Men Lysbakken tok i en blogg på partiets hjemmesider kraftig avstand fra alle som mener partiet må bli smalere. «Ideen med SV er det motsatte, vi vil være et bredt venstreparti», skrev lederen. Og nevnte sosial likhet, miljø og likestilling som viktige områder for SV — og «SV som møtested» for miljøbevegelse, kvinnebevegelse og arbeiderbevegelse.

Det må du antakelig være SV-leder for å tro at partiet er i dag. Det er jo nettopp det motsatte som er problemet. SV er ikke møteplass for noen av de store diskusjonene som opptar folk flest i deres hverdagsliv. Partiet har ikke lenger eierskapet til noen viktige politiske saker. KrF har tatt over asylsaken. Høyre leder an i skoledebatten. Barn og unge snakker alle om. Fattigdom er det knapt noen som forbinder med SV etter at partiet i regjering først lovet å bekjempe «fattigdommen» i bestemt form, deretter «fattigdom» i ubestemt form og så måtte ta selvkritikk på at partiet ikke fikk gjort nok. Klimakampen har Miljøpartiet De Grønne tatt. Og en ny bevegelse, Feministisk Initiativ, truer med å gjøre det samme på likestillingsområdet.

SV er ikke møteplass for noen av de store diskusjonene som opptar folk flest i deres hverdagsliv.

Hva så med det eldste spørsmålet av de alle, selve årsaken til at SF ble dannet? Tja. Motstand mot Nato engasjerer knapt noen lenger, tilsynelatende ei heller i partiet som satt i regjeringen som deltok i bombingen av Libya.

Satt på spissen: Ingen forbinder noe som helst med SV. Det er det verste som kan skje med et parti, langt verre enn å bli utskjelt. I stedet svirrer ironiske karakteristikker av «Surrealistisk Venstreparti» og «Sosialistisk Vingleparti» i debatten om partiets veivalg fremover.

Politikkens jernlov

I en så kritisk situasjon som SV er nå, er det naturlig at dommedagsscenariene dominerer. Det er politikkens jernlov. Men partiet har både politiske resultater å skryte av og lyspunkter på horisonten. En av de største seirene SV har oppnådd, og som småbarnsforeldre nyter godt av hver dag, er barnehagereformen. Den sikrer full barnehagedekning til overkommelige priser. Det løpet ble for øvrig startet av nevnte Djupedal.

Og fremover kan det skimtes flere utviklingstrekk som kan gi SV muligheter, hvis partiet makter å gripe dem. Det voldsomme forventningspresset og de urealistiske kravene mange unge opplever til både utseende, oppførsel og skoleresultater, burde være en naturlig hjertesak for SV. Det samme burde kampen mot stadig større ulikheter i samfunnet være, og som venstrebevegelser i andre europeiske land har klart å gripe.

Men for at SV skal lykkes, kreves det nærhet til folk flest og deres hverdag. I dag er den nærheten fjern. Derfor er formaningen fra SV-nestor Berge Furre fra en annen tung tid, på landsmøtet i 1976, like aktuell nå:

«Vi må vera eit parti folk treng i sin kvardag». Det er ikke SV i dag.