Alle skjønner at dette er en svær utfordring for begge parter. Politikerne må tenke kaldt og ansvarlig. Husvære og mat må på plass. Dette virker å ta urimelig mye tid og det får aksepteres, selv om det fra visse hold antydes at Europa burde skjønt flyktningkrisen lenge før den ble en realitet.

Media prøver å lage humane innslag. Små barn ankommer en strand og harmistetforeldrene på veien. Mange trenger legehjelp, varme hender og empati. Frivillige har reist for å hjelpe og sier at det som skjer langs strendene er helvete på jord.

Hvor er Kirken?

Imens planlegger vi vår fredagstaco, tar en pubtur og snakker om De Andre. Refugees welcome to Agder samler inn klær, såper, tannpasta, og leker på en adresse på Lund. Posten er behjelpelig med å sende pakker til de områder i Norge som trenger hjelp i form av hverdagslige ting. Organisasjoner ber om penger, vi gir.

Mitt spørsmål er hvor er Kirken midt opp i alt dette? Kirkens folk som uttaler seg måned etter måned om homofili, Israel og Palestina. Sinte og oppgitte kristne, som bruker Bibelen som referanse. Mitt råd er, hopp over dette nå og gjør noe praktisk! Vi kan det ved å kontakte asylmottak, spørre hva som trengs av praktisk hjelp. Kan vi leke med barna deres? Kan vi ta barn og unge med på trening i et idrettslag. Kan vi invitere De Andre inn i kirkerommet når det er noe hyggelig på gang. Julen nærmer seg, mye skjer som er inkluderende for Oss, men er det for De Andre?

Norge har ytringsfrihet, takk for det, men må Hatinnlegg på nettet slippe til uten fullt navn under? Feighet satt i system.

Vil bare ha våre goder....

Foreløpig rår kaos. Foreløpig rår angsten for at Norge skal forandres. Problemer vil dukke opp. Men hvordan snakker vi om De Andre? Hvordan uttaler vi oss foran barn som lytter? De Andre er svarte, de er kjeltringer, de vil bare ha våre goder og ikke bidra? Ansetter vi folk med annen hudfarge og kultur, selv om de har vært her i to generasjoner og er like kvalifiserte som etniske nordmenn?

Mange spørsmål. Flyktningkrisen er en reell krise. Den vil utfordre oss alle. Snart er mediene lei. Når det ikke skjer noe nytt dramatisk så slukkes kameraene, reporterne finner andre jaktmarker. Slik er det bare.

Kan du og jeg gjøre noe? Nei vi trenger ikke invitere dem hjem til å bo hos oss, men vi kan delta praktisk, som nevnt over, og vi kan i det minste behandle De Andre vennlig, med respekt og til og med koste på oss et smil i høstmørket. Kanskje får vi et tilbake.