Kriser er normalt: Nye problemer løses ikke alltid best med gamle løsninger, men kriser øker sannsynligheten for at det skjer. Vi har blitt vant til å tenke at kriser er unormalt. Vi bør tenke motsatt: Kriser blir mer og mer normalt: Finanskriser, epidemier, energikriser, naturkatastrofer, terroraksjoner, og flyktningkriser. Både politikk og forvaltning er rigget for å håndtere hverdagsutfordringer. Med kriser blir utfordringen ikke bare å levere effektive tjenester, men å bygge robust forvaltning som kan håndtere komplekse og uforutsigbare hendelser.

Et bedre sted å være

Moralske utfordringer: Internasjonale relasjoner utspiller seg i spenningen mellom realpolitikk og idealpolitikk. Idealpolitikken retter seg inn mot å gjøre godt — å gjøre verden til et bedre sted å være. I realpolitikken finnes imidlertid lite rom for moral dersom denne går på bekostning av aktørenes egne interesser. EU er i utgangspunktet en idealistisk motivert konstruksjon med hensikt å skape fred og stabilitet i Europa. Er den da også effektiv til å håndtere kriser?

Krigen i Syria og den påfølgende flyktningsituasjonen reiser en rekke moralske spørsmål for det idealistiske europeiske samarbeidet. For det første er det betimelig å stille spørsmålet om når flyktningkrisen ble en flyktning krise ? Var det med rapportene om 12 millioner syrere på flukt fra krigens grusomheter, eller var det først når en liten andel av dem banket på vår dør?

Schengen-avtalen, som også Norge er en del av, skal sikre felles grensekontroll. For å styrke yttergrensene har EU fremforhandlet en avtale med Tyrkia verdt nærmere 30 milliarder kroner. For Tyrkia innebærer avtalen en oppmykning av visumreglene for reisende til EU-land, mot en lovnad om å styrke grensekontrollen mellom Tyrkia og EU, og mellom Tyrkia og Syria. For EU innebærer avtalen, foruten muligheten til å deportere asylsøkere tilbake til Tyrkia, en begrensning i flyktningenes mulighet til å nå den europeiske dørstokken. Det er betimelig å stille spørsmål ved moralen og idealismen i denne resepten!

Europas indre moral

Sist, men ikke minst, kan det også være betimelig å stille spørsmål ved Europas indre moral og idealisme. Mens land som Tyskland og Sverige så langt har vært rause, har andre medlemsland snarere ønsket å betale seg ut av ansvaret. Stadig flere gjeninnfører passkontroll. Atter andre rigger vannkanoner og reiser piggtrådgjerder. Vinteren er i anmarsj og reisen blir stadig mer farefull, og ved EUs felles ytre grenser blir de møtt, ikke av et felles europeisk asylapparat, men med en dose medmenneskelighet fra tusenvis av frivillige som fremdeles har moralen og idealene i behold.

En styringsutfordring:EU-samarbeidet var et svar på den andre verdenskrig. I dag EU et utviklet - men ikke ferdig - overnasjonalt politisk system. Det er likevel mangler i EU-systemet. Det største hullet ligger i EUs evne til å iverksette: Iverksettingen av EUs lovgivning gjøres av medlemslandene. Flyktningkrisen viser hvordan medlemsstatene kan ‘blåse i’ fellesskapets regler og normer. Styringsutfordringen er klassisk: De som fatter beslutninger (EU) har ofte begrenset kontroll over dem som iverksetter (statene). Likevel, kriser er samtidig viktig for EU-samarbeidet. De store integrasjonssprangene har gjennom historien kommet som svar på kriser. Vi kan derfor anta at flyktningkrisen resulterer i et tilsvarende integrasjonssprang på litt sikt. Dette vil innebære lovmessig integrasjon av asylområdet samt etablering av nye EU-institusjoner for å håndtere nytt asylregelverk.

TINA-syndromet

Defekt krisehåndtering? Krisetider gir næring til «TINA-syndromet»: «There Is No Alternative». Kriser karakteriseres av rask endring og dårlig tid til å fatte kalkulerte avgjørelser. Kriser resulterer derfor ofte i standardløsninger. Heri ligger krisens egen selvmotsigelse. God kriseforvaltning bør imidlertid tilby variert medisinering som gir evne til å håndtere det uventede. Krisehåndtering krever et system bygget for variert og raskt skiftende terreng. Denne ideen glemmes ofte i krisetider og -debatter. Kriser gir næring til krav om klare rutiner, bedre gjennomføringsevne, og mer standardisering. Under kriser ser man ofte på indre motsetninger i politikk og forvaltning som et sykdomstegn. Det representerer uklarhet. Vi hevder at en offentlig sektor vil ha god kriseberedskap dersom styringsapparat er «rigget for variert vær og vind». Reformer i offentlig sektor de siste 20-30 årene har svekket denne evnen gjennom et nær ensidig fokus på målstyrt effektiv forvaltning. Vår påstand er at denne type tenkning og denne type ensidig foreskriving av standardmedisin svekker evnen til fremtidig robust krisehåndtering - når krisene inntreffer igjen, og igjen, og igjen.