Skal jernbanen samles eller splittes, Grøvan?

Vi takker, og imøteser Grøvans og Stortingets støtte i den svære koordineringsjobben vi må gjøre for å få tunge etater som NSB og Jernbaneverket til å sette nye lokaltog på gammel (og ny?) skinnegang mot nord og vest fra Kristiansand.

Forsvarer konkurranseutsetting

Grøvans hovedanliggende er likevel å forsvare den konkurranseutsetting som Stortingsmelding 27 (2014-2015) («På rett spor — reform av jernbanesektoren»)legger opp til. Der vil Samferdselsdepartementet åpne for private aktører i togdriften: «Første konkurranse antas å bli en trafikkpakke bestående av trafikk på Sørlandet.» Dette tidfestes til en tentativ utlysning i 2016- 2017. Grøvan hevder dette vil «bidra til å skape et best mulig tilbud for kundene. Fra KrFs side handler dette ikke om ideologi (…) Togselskapene får en egeninteresse i å beholde og tiltrekke seg nye kunder og utvikle reiseopplevelsen og markedet slik at trafikken vokser over tid.»

Les også: På rett spor - en framtidsrettet satsing på et miljørettet transportsystem!

Rekordoverskudd

Men, som vi skriver i vårt innlegg 23.12., er det jo nettopp dette som har skjedd med NSB som driftsoperatør: Passasjertallene på Sørlandsbanen har økt, bl.a. som følge av flere avganger og NSB har hatt rekordoverskudd i 2014 grunnet økt persontrafikk. Så hvilken «egeninteresse» er det private aktører har som ikke NSB skulle ha? Er det egeninteressen i å spare penger på bekostning av de ansattes lønn og pensjon, for på den måten å skape større overskudd?

Det er nemlig kun på dette punkt det er noe vesentlig å hente på privatisert drift, noe vi ser i alle sektorer der private slipper til innen offentlig sektor. Den offensiven som liberalistiske regjeringer har iverksatt overfor stat og kommune i alle land de siste tiår, har fått et eget navn: New Public Management (NPM). Denne universalmedisinen for høyere effektivitet blir det nå stilt grunnleggende spørsmål ved, ikke minst i privatiseringspolitikkens hjemland, Storbritannia.

Nylig kunne en rapport fra Oxford-universitetet konkludere med at britisk offentlig sektor har blitt 40 % dyrere på de siste 30 år, dvs identisk med tida reformene fra toryenes og sosialdemokratenes privatiseringspolitikk har virket. Driftskostnadene for offentlig sektor har økt med to femdeler, mens de offentlige utgifter totalt sett i perioden ble doblet. NPM, med sitt repertoar av outsourcing, oppdeling, konkurranseutsetting og privatisering, har altså innebygd et fordyrende element som ofte ikke tas med i regnestykkene til de som ivrer for denne politikken. Eller som professor Noralv Veggeland kommenterte dette poenget da Klassekampen presenterte rapporten julaften, og hvor han særskilt nevner jernbanen som «offer» for NPM: «New Public Management øker byråkratiseringen fordi alt må måles og veies. Det skaper et mål- og resultatstyringsbyråkrati som er kjempedyrt.»

Dyrest i Europa

Nettopp privatiserte britiske tog er de som på verste vis lever opp til påstanden om dyrest og dårligst tilbud; de er dyrest i Europa og har den laveste punktlighet; mer enn halvparten av togene er forsinket på noen av de mest trafikkerte strekningene, lød det i en rapport i 2013, etter to tiår i å «øve seg» på privat drift av tog. Da snakker vi altså ikke om barnesykdom lenger. Så hvorfor skal dette fungere bedre i Norge? Og hva er det som får Grøvan til å tro at konkurranse på Sørlandsbanens skrøpelige kjørevei skal gi de reisende bedre tilbud enn det NSB yter i dag?

Det som trengs er derimot langvarig forbedring av infrastruktur, noe dagens regjering fortjenstfullt har økt bevilgningene for å oppnå. Og det er nettopp hva LO og fagorganiserte ved jernbanen (NJF/NLF) sier i et brev de har kalt «Modell for framtidig jernbane i Norge» der de går inn for å samle NSB og Jernbaneverket under et felles selskap; NSB Holding. Der lyder det: «Økonomiske midler over tid er oppskriften for at jernbanen til å bli framtidens transportvinner. Jernbanereformer vektlegger privatisering, oppsplitting og konkurranseutsetting. Mens kjerneproblemet er dårlig infrastruktur.» Og videre: «En oppsplitting av jernbanesektoren i Norge i mange selskaper, er svært uheldig og vil svekke sektoren over tid. Internasjonale erfaringer konkluderer med at jernbanens kompleksitet medfører at en velfungerende jernbane er avhengig svært tette bånd mellom infrastruktur og trafikk. LO, NJF og NLF mener derfor at vi burde samle norsk jernbane fremfor å splitte opp.»

Ett skritt fram og to tilbake

Stortingsmeldingen er et steg i riktig retning m.h.t. å samle etatene som ble oppsplittet på 1990-tallet. Men det blir ett skritt fram og to tilbake hvis konkurranseutsetting skal ledsage denne politikken, uansett hvor «trinnvis» Grøvan vil skride fram. Eller for å si det på Shakespeare’sk: To split or not to split, that’s the question.

På rett spor - en framtidsrettet satsing på et miljørettet transportsystem!