Doffen har daua

Dommen i Moss tingrett er strengere enn i tilsvarende saker. Noe har åpenbart skjedd med husdyrholdet i Norge: de myke, firbente er flyttet inn i hjemmene. Og der har de okkupert hele hjertet, og litt av fornuften. Det må kalles en skikkelig klassereise: fra hundehuset og inn i strøkne boliger der femti nyanser av grått representerer den norske fargepaletten i 2015. ## Dyr var dyr

Jeg kan huske at vi kastet kattunger i en bærepose på sjøen, da pus for n’te gang hadde vært ute og romantisert. Det var de stakkars fedrene våre som måtte ordne opp. Vedkubbe i hodet var også en teknikk vi bare hadde hørt om. Men uansett: slik var det bare. Dyr var dyr.

En av mine første jobber var i landbruket. Da stod kyr bundet på båsen, og kyllinger levde tett som hagl i små bur. Det var bare folk med lilla skjerf og fotformsko som mente at det var et problem. Nå for tiden kan kyrne bevege seg rundt, og de har madrasser å ligge på. Fotformskoa fikk rett.

Man kan hevde at omsorgen for dyr har gått for langt. At man heller burde investere tid og kjærlighet i gamle og syke. Dette er neppe et enten-eller. Nærhet mellom mennesker og dyr, i et samfunn der varme hender er et knapphetsgode, har stort potensial. Stadig flere eldrehjem har egen hund. Og det jeg tror, vet andre: lavere blodtrykk og bedre psykisk helse er virkninger av en firbent venn som alltid er positiv og elsker oppmerksomhet. De gode endorfinene strømmer på når vi koser med et kjæledyr, akkurat som med et menneske.

I pakt med instinkter

Lovgivningen for dyrs velferd er i bevegelse. Dyra skal ikke bare holdes til menneskenes glede, men har også egenverdi med krav på å leve i pakt med sine instinkter. Man skal rett og slett være snill mot dyra, sier loven.

Det er ikke bare dyra som har godt av at vi er snille. Det er bra for oss, også (se bl.a. Høgskolen i Hedmark, om gårdsbarnehager, 2012 ). Hver fjerde husstand i Norge har nå hund, og enda flere har katt. Vi vet at ikke alle hjem består av mor, far og barn. Mange bor alene, og andelen eldre øker. Det er derfor sannsynlig at antallet tjenestehunder også vil øke, slik at det ikke bare lenger er synshemmete som kan ha glede av en klok labrador. Fremtiden kan vi bare drømme om, når hunder allerede i dag kan lukte seg frem til alt fra lav selvtillit til høyt blodsukker.

I den andre enden av historien om det positive dyreholdet, finner vi ulovlig import, hunder som ikke registreres noe sted, og som ikke vaksineres. Og hundebæsjen. Den som kommer frem like sikkert som hestehoven hver vår. Den er et visittkort om altfor mange som ikke skjønner seg på omdømmebygging. Uff.

Årlig helsesjekk

Men de aller fleste hundeeiere klarer helt utmerket både å ta vare på hunden og være ansvarlige. Noen går til og med litt langt. Omsetningen av alle slags tjenester knyttet til hundehold, er sterkt økende. Nå blir Doffen gjerne kalt inn til årlig helsesjekk, omtrent som små barn. Veterinær betyr ikke lenger bare avliving, men tvert imot stell og pleie. Og fôret vi tilbyr, er optimalt tilpasset både rase og aktivitetsnivå.

Noe har altså helt klart skjedd med synet på dyr på 2000-tallet. Man må kunne si at media har stilt seg på dyras side, og slik flyttet fjell. Flere dokumentarfilmer om pelsdyr i bur, gjør kanskje at en hel næring må

legge ned fordi empatien for dyr utløser sterke følelser.

Det har ikke alltid vært slik. Dere husker Odd Lindberg? Selfangstinspektøren som filmet fangstfolk som drepte selunger og trakk dem over isen mens blodet laget dramatiske spor. Folket var mye mer delt den gangen — for selfangerne eller for selungene? Som gammelt fangstfolk lot vi oss ikke uten videre bevege så mye at vi ville slutte med selskinn og sette arbeidsplasser i fare.

Mot dagens pelsdyrnæring, synes opposisjonen å være mer samstemt, særlig i yngre årsklasser. Forleden fikk min datter oldemors gamle pelskardigan, en sånn som fine damer brukte utenpå kjole eller kåpe. Den er laget av mink, eller er det kanskje rev. Foran henger to labber, og bak på ryggen henger hodet. Hun bør neppe gå på byen i et slikt antrekk, for farepotensialet er for høyt. Ikke for at pelsverket skal bli frastjålet, men for at hun blir utsatt for forakt og bråk. Så jakka ligger på loftet.

Fullverdig familievenn

Den levende Doffen er gjerne et fullverdig familiemedlem, i hvert fall hvis han har pene øyne, myk pels og lager klynkelyder. Hvis Doffen har utstående øyne, gjeller og spreller ekkelt, er det fare for at han er en fisk. Og der er vi ikke helt ennå med empatien - fisk er fortsatt fisk.

Når man er blitt familiemedlem, kan man også gå inn i arverekka. Der befinner flere hunder seg, antakelig helt uvitende, gjerne rangert foran både koner og barn. Det er den siste vilje som gjelder, men det er oppsiktsvekkende hvis forskrekkete enker (det er stort sett enker, for det er mange flere formuende menn enn kvinner) og barn sitter tilbake og må spise kneipp fra i går, mens Doffen kan kose seg med gourmetmat.

Hunden er fortsatt menneskets beste venn. Med en luktesans som utrolig nok er en million gang bedre enn vår, kan man likevel lure på hvorfor de må helt opp i baken på andre hunder når de skal hilse på hverandre.

Så det er heldigvis fortsatt en viss forskjell på oss. Og godt er det. God helg!