Det er utfordringer. Regionen er rammet av nedgangen i petroleumsvirksomheten. Kommunene må tilpasse seg den kommunale økonomien. Alle gode ønsker kan ikke oppfylles.

Fem ordførere i regionen har sittet sammen og fått den visjon at slås disse kommunene sammen — K5 - så blir alt bedre; samfunnsutvikling, kommunale tjenester, levekår, regional utvikling osv. Noen er så sterk i troen at de selv vil avgjøre om de skal ta hensyn til det flertallet av velgerne deres bestemmer i en folkeavstemning. Da lurer jeg på om de har den vurderingsevne ordførere bør ha. Folkestyrets logikk er selvsagt at folkevalgte ikke etter eget forgodtbefinnende kan overprøve sine velgeres beslutning i en folkeavstemning.

Det sentrale spørsmål velgerne bør stille når de stemmer ja eller nei er: Får vi bedre samfunnsliv, næringsutvikling, kommunale tjenester, lokaldemokrati - kort sagt blir det bedre for innbyggere og næringsliv og utviklingen i kommunene og regionen om de slår seg sammen til en større kommune? Jeg skal prøve å si noe om kunnskap vi har om slike forhold.

Entydige konklusjoner

Konklusjonene fra den omfattende forskning om lokaldemokrati de siste 20 år er entydig. På indikatorer for demokrati: deltagelse i valg, medlemskap i politiske partier, erfaring fra politiske arbeid, kontakt mellom innbyggere og politikere og kommunale tjenesteytere - skårer de mindre kommunene best, og resultatene særlig for de aller største kommunene er dårligere. Litt enkelt sagt større kommuner svekker deltagelsen i lokalt folkestyre. Vi får flere profesjonelle politikere med større makt på bekostning av de folkevalgte som bare deltar for å representere innbyggerne. For eksempel vil antall folkevalgte i de fem kommunene bli redusert fra 152 til 77. Da får naturligvis færre erfaring fra arbeid som folkevalgt og færre vil kjenne og ha kontakt med folkevalgte. Dette kan neppe kompenseres ved å etablere nye kommunedelsutvalg. Erfaringen med slike utvalg er blandet. I Bergen er bydelsutvalgene nedlagt, parlamentarisk system innført og mye av makten overført til en større gruppe yrkespolitikere.

Kvalitet på kommunale tjenester er naturligvis vanskelig å vurdere. Det vi har best kunnskap om er innbyggernes tilfredshet med kommunale tjenester. For de viktigste kommunale tjenester; pleie og omsorg, helse og sosial og oppvekst og grunnskole — er befolkningen i de mindre kommunene mest tilfreds, og tilfredsheten med disse tjenestene synker med økende størrelse på kommunen. Mange forskere trekker fram nærhet mellom dem som styrer og driver kommunale tjenester og dem som mottar tjenestene; nærhetsfaktoren, som forklaring på disse resultatene. Det ser ut som om det er lettere for mindre kommuner å lage tjenester som er tilpasset innbyggernes behov. Men det er også store som skårer godt. Kristiansand er et eksempel.

Hovedbegrunnelsen for å slå sammen kommuner er større fagmiljø. Det blir ikke flere fagfolk, men de samles i større miljøer. Fordeler er at de kan spesialisere seg, bistå hverandre, lære av og overlappe hverandre. Ulemper er større byråkrati, behov for mere intern koordinering, mere møteaktivitet og kanskje dårligere lokalkunnskap. En av hovedkonklusjonene fra evalueringen av NAV- reformen er at byråkratiet er størst på de store kontorene og at små kontorer leverer best resultater.

Tømmes for arbeidsplasser

Et problem med større fagmiljøer er at rådhusene i kommunene, som mister sitt kommunesenter, tømmes for arbeidsplasser (ordfører, rådmann, etatsjefer og deres fagmiljøer). Funksjoner og arbeidsplasser flyttes til rådhuset i den nye senterkommunen. Det kan sette i gang nedadgående spiraler i kommunesentrene som mister rådhuset. Hva skjer da med NAV-kontor, bibliotek, bank, kafé, helsetjenester, frisør osv? Senterkommunen er også avhengig av utvikling i omegnskommunene. De fleste sammenslåtte kommuner har svakere regionale utvikling enn tilsvarende kommuner som ikke er sammenslåtte. Det gjelder også de som ble senterkommune.

Det har vært vanlig å hevde at de mindre kommunene har problemer med å rekruttere fagfolk. Forskning viser at det ikke er systematisk forskjell mellom store og små kommuner. Større kommuner var også begrunnet med at interkommunalt samarbeid var så omfattende at det undergravde kommunalt demokrati. Det er tilbakevist. Det er rundt 1000 slike samarbeid og kommunene bruker mellom fire og syv prosent av sine utgifter i dem. De bidrar til at kommuner, som har for lavt befolkningsunderlag til de mest spesialiserte tjenester, kan løse dem ved interkommunalt samarbeid. Eksempler er renovasjon, brannvesen, barnevern og krisesentre.

Kostnader til omstilling undervurderes alltid i en så stor og komplisert sammenslåingsprosess som K5 vil være. Utgiftene kommer i form av tidligpensjoneringer, konsulentutgifter, endringer i ikt-systemer, ombygninger osv. Den største kostnad er imidlertid at ledelsens oppmerksomhet blir mer innadrettet. Kamp om posisjoner og stillinger vil skape mye uro og utrygghet. Det kan svekke oppmerksomhet om kommunenes viktigste oppgaver som er utvikling og forbedringer i kommunale tjenester, næringsutvikling og i dag integrering av flyktninger.

Verdivalg

Spørsmål om større kommuner dreier seg på lang sikt om verdivalg og ideologi — hva slags samfunn ønsker vi å utvikle. Ønsker vi mere kommersialisering i kommunene, ønsker vi å styrke de aller største bysentrene, ønsker vi profesjonelle politikere som har det som karriere og yrke så bør vi gå inn for større kommuner. Ønsker vi å utvikle dagens kommuner og deres kommunesentra med utgangspunkt i disse kommunenes utviklingskraft så sats på dagens kommuner. Birkenes, Lillesand, Songdalen og Søgne er alle mellomstore kommuner med stort utviklingspotensial. Lykke til med valget.